Anmeldelse

Montaigne var ikke vekke fra historien, ikke sånn. Men da forfatteren Antoine Compagnon, professor ved Collège de France i Paris og Columbia University i London, ble utfordret til å lage en serie på 40 femminutters sommerkåserier om den tilbakelente skeptikeren og velsignet lite selvhøytidelige filosofen Michel de Montaigne og hans smidige tanker, gikk lyttertallene i været. Sommeren etter, for to år siden, ble kåseriene til bok. Den røk inn på franske bestselgerlister. I dag utgis den lille, hendige boken på norsk (for sommergjester under parasoll eller i fremtidige solvegger) – En sommer med Montaigne.

LES OGSÅ: Gir kunstnere et klimaspark

Fleksibel hjerne

Ikke underlig, Montaigne hadde en usedvanlig fleksibel hjerne, han tenkte i brokker og skrev ettersom det dukket opp. Hans Essays (gitt ut på norsk på Aschehoug i 2008, oversatt av Beate Vibe) rommer 1500 sider og kan gjerne sammenlignes med en Facebook-samtale: Det han sa, gjorde han kort. Altså er tankene mange, ofte også selvmotsigende – men treffsikre. Det sies til stadighet at den lineære, langvarige og sammenhengende lesningen (som vi er opplært til), er blitt borte i vår digitale verden. Men Montaigne forfektet allerede da, for 450 år siden, en flyktig, søkende og distré lesemåte, preget av innfall og avstikkere. Han hoppet uten plan fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det.