Anmeldelse

Jan Roar Leikvoll (1974-2014) skrev fire romaner på fem år. Songfuglen ble hans siste. Bøkene hans er rå og brutale i sin poetiske utforsking av eksistensiell angst. Songfuglen hadde fredag urpremiere på Det Norske Teater.

Diktatur

Scenograf Dagny Drage Kleiva har bygd en byruin der betongen har granatskader og kulehull. Statuerester er tilsynelatende alt som er igjen av mannekjønnet. Her regjerer kvinnene i et grått diktatur med røde kalashnikov. De tror at mors øye ser deg, og de «korser seg» uten horisontal bevegelse. I bordellene finnes byens eneste menn. Utenfor bymurene brøler de bortviste. Vi er i et restreligiøst og postrevolusjonært skyggerike, der det fortsatt finnes en sangfugl.

Fra første scene settes farge og atmosfære: Anstrengt pust fra en rødlig lyssatt torso. Det er Jakoba (Frank Kjosås) som blir reivet av sin mor (Ellen Birgitt Winther). Det er stadig vanskeligere å skjule at han er i ferd med å bli en ung mann. Han er i livsfare. Dessuten vet han ikke hvem han er i ferd med å bli – kvinne eller mann? Han trekkes mot beista som kvinnene frykter. Vil du være med å mose menn? blir han spurt av en kusine.