ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Sangfuglen lover ingen vuggevise

Teaterforestillingen Songfuglen starter i en begravelse og ender i et ras. Det er mørk og lysende teaterkunst.

ANNONSE
ANNONSE
Anmeldelse

Jan Roar Leikvoll (1974-2014) skrev fire romaner på fem år. Songfuglen ble hans siste. Bøkene hans er rå og brutale i sin poetiske utforsking av eksistensiell angst. Songfuglen hadde fredag urpremiere på Det Norske Teater.

Diktatur

Scenograf Dagny Drage Kleiva har bygd en byruin der betongen har granatskader og kulehull. Statuerester er tilsynelatende alt som er igjen av mannekjønnet. Her regjerer kvinnene i et grått diktatur med røde kalashnikov. De tror at mors øye ser deg, og de «korser seg» uten horisontal bevegelse. I bordellene finnes byens eneste menn. Utenfor bymurene brøler de bortviste. Vi er i et restreligiøst og postrevolusjonært skyggerike, der det fortsatt finnes en sangfugl.

Fra første scene settes farge og atmosfære: Anstrengt pust fra en rødlig lyssatt torso. Det er Jakoba (Frank Kjosås) som blir reivet av sin mor (Ellen Birgitt Winther). Det er stadig vanskeligere å skjule at han er i ferd med å bli en ung mann. Han er i livsfare. Dessuten vet han ikke hvem han er i ferd med å bli – kvinne eller mann? Han trekkes mot beista som kvinnene frykter. Vil du være med å mose menn? blir han spurt av en kusine.

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvågs trosreise til scenen


Songfuglen

Av Jan Roar Leikvoll

Det Norske Teatret / Scene 2

Regi: Peer Perez Øian

Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide med flere

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Musikk: Sandra Kolstad


 

Sangpoesi

Man leser ikke en Leikvoll-roman, man lider den. Teksten river deg ned i bølger av såre rørelser og mørke understrømmer. Fra kvelende bakevjer kan likevel sangen strømme i toneleier komponist Sandra Kolstad har lyttet seg inn til. Songfuglen er sterk poesi, også som teater.

I andre scene blir Jakobas tante begravd, og vi ser hvor ordnet samfunnet er når ritualene får råde. Begravelse ledes av en rabbi med røkelseskar, og det legges steiner på graven. Sangen har også sin plass. Jakobas sjanse er å bli byens sangfugl, noe hun allerede er ikke bare for moren, men også for de eldste kvinnene. Hun får undervisning av Malinovskaja (Gjertrud Jynge), og duetten mellom lærer og elev må være noe av det vakreste som er hørt på teaterhusets scener.

Eleven blir betatt av tjenestejenta Tikva (Renate Reinsve), og hun kan ikke unngå å oppdage hans forbudte kjønn. Valget er umulig: Han kan redde livet (og guttestemmen) ved å gjennomgå en operasjon, men da vil han miste Tikva for alltid. Hun har sett det skje med andre.

KOMMENTAR: Jesus og Snåsamannen er straks klare for norske teaterscener. Det speglar eit samfunn i endring.

Tvangskropp

Når scenekunstnerne transformerer Leikvoll-tekst til en og en halv time hjerteskjærende teater, skjer det i en påfallende samordnet innsats fra alle involverte. Demian Vitanza har dramatisert romanen effektivt og lydhørt til samtale og sangtekst og unngått lange fortellende partier. Koreograf Belinda Braza har instruert kroppenes abrupte bevegelser og de mest stiliserte, rituelle samhandlinger på talende vis. Vi kjenner at kroppene er tvunget inn i et fellesmønster som ikke kan brytes uten katastrofale konsekvenser. Selv de yngste har innøvde bevegelser for hvordan mannebein skal knuses. Det er tyranniets koreografi.

Peer Perez Øian har orkestrert innsatsen til en musisk bevegelse som bare halter ved få anledninger. Når mannekjønnet først får sine 15 sekunder, er det i en outrert figur av Great Garlic Girls-typen. Plutselig brytes mønstrene både hva gjelder koreografi, kostyme og tilstedeværelse, uten annen effekt enn bruddet. Også sluttscenen blir et antiklimaks. Når et forløp er så ladet med lengsel og angst, er fallende byggrester og røykeffekter overflødige.

LES OGSÅ: Peer blir kvinne

Rekviem

Det skal framgå av dette at Frank Kjosås ikke gjør denne forestillingen alene. Heller ikke stemmen hans. Men du verden: En sangfugl er først og fremst akkurat det. Midt i en annen Leikvoll-roman kan du finne en sang som kan synges til melodien «Fager kveldsol smiler». Da jeg i et intervju nevnte dette for forfatteren, fortalte han at det var en hobby han hadde å skrive godnattsanger på rim. Det var noe trygt over det. I Songfuglen er den vakreste sangen å høre i starten av forestillingen. Forestillingen lover deg ingen vuggevise. Den er mer å betrakte som et rekviem.

Publisert: 27. august 2016
ANNONSE
Anmeldelse

Jan Roar Leikvoll (1974-2014) skrev fire romaner på fem år. Songfuglen ble hans siste. Bøkene hans er rå og brutale i sin poetiske utforsking av eksistensiell angst. Songfuglen hadde fredag urpremiere på Det Norske Teater.

Diktatur

Scenograf Dagny Drage Kleiva har bygd en byruin der betongen har granatskader og kulehull. Statuerester er tilsynelatende alt som er igjen av mannekjønnet. Her regjerer kvinnene i et grått diktatur med røde kalashnikov. De tror at mors øye ser deg, og de «korser seg» uten horisontal bevegelse. I bordellene finnes byens eneste menn. Utenfor bymurene brøler de bortviste. Vi er i et restreligiøst og postrevolusjonært skyggerike, der det fortsatt finnes en sangfugl.

Fra første scene settes farge og atmosfære: Anstrengt pust fra en rødlig lyssatt torso. Det er Jakoba (Frank Kjosås) som blir reivet av sin mor (Ellen Birgitt Winther). Det er stadig vanskeligere å skjule at han er i ferd med å bli en ung mann. Han er i livsfare. Dessuten vet han ikke hvem han er i ferd med å bli – kvinne eller mann? Han trekkes mot beista som kvinnene frykter. Vil du være med å mose menn? blir han spurt av en kusine.

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvågs trosreise til scenen


Songfuglen

Av Jan Roar Leikvoll

Det Norske Teatret / Scene 2

Regi: Peer Perez Øian

Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide med flere

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Musikk: Sandra Kolstad


 

Sangpoesi

Man leser ikke en Leikvoll-roman, man lider den. Teksten river deg ned i bølger av såre rørelser og mørke understrømmer. Fra kvelende bakevjer kan likevel sangen strømme i toneleier komponist Sandra Kolstad har lyttet seg inn til. Songfuglen er sterk poesi, også som teater.

I andre scene blir Jakobas tante begravd, og vi ser hvor ordnet samfunnet er når ritualene får råde. Begravelse ledes av en rabbi med røkelseskar, og det legges steiner på graven. Sangen har også sin plass. Jakobas sjanse er å bli byens sangfugl, noe hun allerede er ikke bare for moren, men også for de eldste kvinnene. Hun får undervisning av Malinovskaja (Gjertrud Jynge), og duetten mellom lærer og elev må være noe av det vakreste som er hørt på teaterhusets scener.

Eleven blir betatt av tjenestejenta Tikva (Renate Reinsve), og hun kan ikke unngå å oppdage hans forbudte kjønn. Valget er umulig: Han kan redde livet (og guttestemmen) ved å gjennomgå en operasjon, men da vil han miste Tikva for alltid. Hun har sett det skje med andre.

KOMMENTAR: Jesus og Snåsamannen er straks klare for norske teaterscener. Det speglar eit samfunn i endring.

Tvangskropp

Når scenekunstnerne transformerer Leikvoll-tekst til en og en halv time hjerteskjærende teater, skjer det i en påfallende samordnet innsats fra alle involverte. Demian Vitanza har dramatisert romanen effektivt og lydhørt til samtale og sangtekst og unngått lange fortellende partier. Koreograf Belinda Braza har instruert kroppenes abrupte bevegelser og de mest stiliserte, rituelle samhandlinger på talende vis. Vi kjenner at kroppene er tvunget inn i et fellesmønster som ikke kan brytes uten katastrofale konsekvenser. Selv de yngste har innøvde bevegelser for hvordan mannebein skal knuses. Det er tyranniets koreografi.

Peer Perez Øian har orkestrert innsatsen til en musisk bevegelse som bare halter ved få anledninger. Når mannekjønnet først får sine 15 sekunder, er det i en outrert figur av Great Garlic Girls-typen. Plutselig brytes mønstrene både hva gjelder koreografi, kostyme og tilstedeværelse, uten annen effekt enn bruddet. Også sluttscenen blir et antiklimaks. Når et forløp er så ladet med lengsel og angst, er fallende byggrester og røykeffekter overflødige.

LES OGSÅ: Peer blir kvinne

Rekviem

Det skal framgå av dette at Frank Kjosås ikke gjør denne forestillingen alene. Heller ikke stemmen hans. Men du verden: En sangfugl er først og fremst akkurat det. Midt i en annen Leikvoll-roman kan du finne en sang som kan synges til melodien «Fager kveldsol smiler». Da jeg i et intervju nevnte dette for forfatteren, fortalte han at det var en hobby han hadde å skrive godnattsanger på rim. Det var noe trygt over det. I Songfuglen er den vakreste sangen å høre i starten av forestillingen. Forestillingen lover deg ingen vuggevise. Den er mer å betrakte som et rekviem.

Publisert: 27. august 2016
ANNONSE