Samtaler mot tidsånden

Jeg tillater meg å være litt personlig: Jeg husker hvordan det var å pløye seg gjennom den norske etterkrigslitteraturen og de gamle russerne. Bøkene handlet blant annet om hva som skulle­ erstatte religion som fortolk­ningsnøkkel i samtiden, siden vi jo har satt Gud på sidelinjen i denne del av verden. Forfatterne sto fremdeles i skyggene fra religionens lyskaster som flimret seg oppover historien. For mange av disse, ja, langt de fleste, funklet ikke lyset med sannhet, men i hvert fall med virkning, med ­påvirkning, som forfatterne var seg bevisst.

- Problematiske julesanger

Vi skal altså ikke mange årene tilbake før det fantes en åpenhet i litteraturen som nå føles lukket. Nå støter denne åpenheten hen mot et land og en diskurs som har blikket stivt rettet fremover. De religiøse trådene innvevd i vår kulturkrets virker usynlige. Det er ikke minst blitt noe selvrefererende over litteraturen. Ja, til og med julesanger blir problematisk fordi man tror at å løfte skjeppa fra historien er det samme som å la seg blende av et lys som en gang fantes der.

Men det begynner å bli lenge siden man erstattet religionen med andre utopier. Det er ikke uten grunn AKP-ml-bevegelsen er beskrevet som en «vekkelse som hjemsøkte vårt land». Nå kan ingen bok ha «vekkelse» i tittelen. Ingen under 50 forstår begrepet.

LES OGSÅ: Vårt Lands kritikere har talt: Dette er årets beste bøker

- Tidsånden mot seg

Alf van der Hagen­ har derfor helt rett når han i innledningen til Meningen med ­livet? Dialoger om tro skriver at det ikke har vært lett å snakke åpent og utvungent om religion på norsk, og han har tidsånden mot seg når han gir ut en dialogbok om det noen har trodd er historiens lys.

[ Du fant dagens adventsstjerne. Trykk på den for å delta i konkurransen! ]

Hagen er imidlertid en så god intervjuer, både muntlig og skriftlig, at mange av disse fjorten samtalene virker som en ­naturlig prat om tro. Forfatteren får intervjuobjektene sine til å åpne seg om tematikk de sjelden snakker om. På samme måte som i samtaleboken om Dag Solstad, Uskrevne memoarer, glir samtalen forbløffende lett, og Hagen borrer ofte i det man blir nysgjerrig på. Og Hagen er informert. Han følger samtalepartnerne i deres historie og kan presisere spørsmål og sette dem i sammenheng. Meningen med livet? Dialoger om tro er blitt en reflektert motstrøms samtale om ulike samfunnsaktørers trosliv.

Samtalen med den tidligere marxisten og historikeren Hans Fredrik Dahl er den aller beste. Hagen utfordrer Dahl på den tilsynelatende brutte broen mellom kulturradikalisme og katolisisme flere ganger, men Dahl ­insisterer på muligheten av å være katolikk og samtidig forsvare den kulturradiale tradisjonen. Geir Lippestad forteller åpent om tapet av datteren, og samtalen drives mot smertepunktene på finstemt vis av Hagen.

LES OGSÅ: - Nær døden-opplevelsen varte i tre døgn

Den rumenske tiggeren

Samtalene med forfatterne Lars Petter Sveen, Henning Hagerup og Tom Egeland drøfter skriving med både tro og religiøs nysgjerrighet som utgangspunkt. Det er interessant å lese om Erik Hillestads sympati med den konservative, arabiske kulturen. En velvillighet man ikke ofte skjenker norsk, konservativ kristendom.

Samtalene i Meningen med ­livet? Dialoger om tro går i mange­ ulike retninger. Den ­tydeligste gudstroen i boken er kanskje også den spakeste stemmen, til den rumenske tiggeren. Inntrykket som sitter igjen ­etter endt lesning, er at troen – eller tvilen – holdes tett på, intervjuobjektene holder liksom en spurv i hendene, livredde for at den skal slippe ut og berøre ­andre i særlig grad.

Som tidsdokument er boken derfor viktig; samtalen om tro i vår tid kan pløye dypt og den kan kretse rundt viktige punkter i enkeltmenneskers liv. Tro er ikke uegnet som tema for en samtale, vi er alle så opplyste og beleste i vår tid, men som samfunnskraft, som mental kontur av noe vesentlig, på samfunnsplan, virker lyset slukket for godt.

Følg oss på Facebook og Twitter!