Ryan Adams vrenger sjela og stemmen

Den kritikerroste singer-songwriteren fra Jacksonville legger ikke noe i imellom etter bruddet med skuespilleren Mandy Moore, som han har sagt til amerikansk presse har vært aldeles forferdelig å komme igjennom. Det kan ha få oss til å tro, etter å ha hært hans seneste tolv låter.

I «To Be Without You» sier han rett ut at «nothing really matters anymore». «Prison» («I'm a prisoner for your love»), «To Be Without You», «Broken Anyway» og «Shiver And Shake», er akkurat like fortvilte og såre som titlene høres ut til. Akkurat slik vi ofte har hørt ham på tidligere album. Kjærlighetssorg er ikke noe nytt tema for 42-åringen. Vi hørte det allerede på debutalbumet Heartbreaker (2000), men enda mer på Love Is Hell, Pts. 1 & 2. Her går han nesten til grunne.

LES OGSÅ: Kunst du må grave deg ned til

Vrenger stemmen

Åpningslåten, «Do You Still Love Me» er forbausende lik nesten-navnebroren og stadionrockeren Bryan Adams, som Ryan Adams har sagt han ikke liker å bli sammenlignet med. Når sistnevnte til dundrende trommer og et brusende kirkeorgel vrenger stemmen høyst ukledelig, og i tillegg legger inn en halvhjertet el-gitarsolo, tenker vi at bruddet med kjæresten virkelig må ha fått ham på defensiven. Heldigvis konsentrerer seg på øvrige elleve låtene mer om de rolige låtene, som kler stemmen og uttrykket hans desidert best.

Også det overproduserte andrealbumet hans, Gold (2001), var i så måte mer gråstein enn gull. Når Adams senker skuldrene, trekker pusten dypt, og bare synger ut det som ligger han på hjertet, formidler han derimot en inderlighet og sårhet som bør pakkes ut og ikke inn. Samme sak gjelder Neil Young, som har A Heart Of Gold, men innimellom forskanser seg bak all verdens merkelige lydvegger. Ryan Adams er i sine gode stunder det nærmeste vi i dag kommer god, gammel Young, en akustiskpreget Bruce Springsteen (særlig på «Haunted House»), eller en avdød Jeff Buckley (som er kjent for sin tydelige vokal og sine tydelige melodilinjer). Ryan Adams er en usevanlig flink, men faller noen ganger for fristelsen til å legge seg litt for tett på inspirasjonskildene sine.

LES OGSÅ: Don Juan har mistet draget