Rekviem i hjertets rytme

Mange har gitt det beste gjennom sine rekviem: Johannes ­Ockegem, Luis de Victoria, Luigi­ Cherubini, Wolfgang Amadeus Mozart, Hector Berlioz, Johannes Brahms, Giuseppe Verdi, Antonin Dvorak, Gabriel Fauré, Benjamin Britten, Alfred Schnittke, Andrew Lloyd Webber, John Rutter – kort sagt, for listen over komponister­ er atskillig lengre. Noen konsoliderer (Ockegem, Victoria, Brahms, Fauré, Lloyd Webber), noen «klemmer» (Verdi, Britten). Er vi ute etter skjønnheten? Trøsten? Tanken (med følelser rundt) om dette livet, som bringer oss over i det andre? Gudslivet, meningen med livet? Kanskje alt på én gang: Gi dem evig liv, Herre. Må ... hvile i fred.

LES MER: Kinesisk kunstner jobber for forsoning

Vilt og fryktelig

Mozarts ­mirakuløse Rekviem er omgitt av mystikk og mysterier. Vi lar det ligge, det er kjent. Mer interessant er det å finne ut hva det gjør med oss, hvorfor går det så rett inn under huden, intravenøst, og skaper en rakrygget ærefrykt, frykt og mild fred, samtidig? ­Mozart setter tonen med én gang, det duver, som på Karons elv, en etsende skummel og vakker (eksplosiv blanding) innledning før pauken tar dødsslaget og koret «stuper» inn i et majestetisk, manende: rekviem!. Selv for Beethoven virket det «vilt og fryktelig». Det hjemsøker oss som ikke noe annet rekviem i kunstmusikken. Da spør jeg ikke hva musikkviteren måtte mene om verkets «fragmentariske karakter» og lignende, det interesserer meg ikke.

LES MER: Små kor satser stort til påske

Nøkkelen som åpner

I et brev til sin far 4. april 1787 (på dagen i dag, for 230 år siden) skriver Mozart: «Slik døden – når vi fornemmer at den nærmer seg – er det sanne mål for vårt liv, har jeg de siste årene hatt et nært forhold til menneskets beste og mest trofaste venn – dødens ansikt skremmer meg ikke lenger, det er beroligende og trøsterikt. Jeg takker Gud for at han har gitt meg muligheten til skjønne (du vet hva jeg mener) at døden er nøkkelen som åpner dørene til den sanne glede.»

Da var han 31.

Nærmest alt han skrev er uavhengig av dagsformen, han noterte ned trist og letthjertet musikk, uavhengig av hvordan han hadde det. Livsmeningen ble ikke anfektet av lidelsen og tilfeldige følelser som også finnes og hører livet til. For retningen var klar.

Mozarts Rekviem er unntaket som bekrefter regelen.

Det dypeste alvor

En av de siste, det vil si nyeste, innspillingene legger sorg til side og stormer himmelen, selvbevisst lysere enn andre. Det er lett å uttrykke seg i hymniske vendinger om Dunedin Consort og John Butts utgave av et verk som ellers spilles med sakte, fremadskridende alvor – og halv fart, men som dermed mister kontrasten, sjokket og det dypeste alvor (prøv innspillinger av Harnoncourt, Giulini, Walter, Herreweghe, Celibidache med flere!). Tempo, mener Butt, er å finne i hjertets rytme, det er organisk. Det slår meg (vankelmodig) at ideen er litt for fiks? At glitrende musisering og sang tærer på innholdets følelsesmessige gehalt.

Skygge for følelsene

Det skal sies, og det kan sikkert kjennes: Dunedin/Butt har holdt meg i sving i det siste, nervesystemet kvitter seg ikke med den: Den manende intensiteten og skjønnheten (ariene). Nesten muntert. Butts jevne trykk kan saktens skygge for følelsene og drenere dem, og tolkningen kan være mer for hodet enn hjertet (OK nok!) - men den ustanselige gleden og energien som ligger her og den enorme detaljrikdommen som gjennomføres til olympisk gull, er en gave i seg selv.

Et stykke evighet

Hvorom alt er: Mozarts Rekviem – i hvilken utgave den enn befinner seg – er et stykke evighet, fanget av tiden.