Et typisk norsk gårdsbruk er fraflyttet. Vi røsker heller plasten av spanske grønnsaker, mens vi fnyser apatisk av distriktspolitikeren som roper om at vi må bevare matjord på Dagsnytt Atten.
Samtidig er «småbruk» noe av det vi søker mest etter på markedsplassen Finn.no, år etter år. Det vitner kanskje om en romantisert tilnærming til livet på landet. Men kanskje vitner det om at vi lever i en brytningstid, hvor de som er omstillingsdyktige er de som evner å forestille seg framtidsscenarioer som virker fjerne for oss nå.
[ LES FLERE FILMANMELDELSER FRA VÅRT LAND HER ]
Etter oljesmellen
The Survivalist tegner et slikt framtidsscenario av den virkelig mørke sorten. En mann har ryddet en liten åkerlapp. Han har lagt revefeller i skogen rundt. Metallstreng festet til tomme hermetikkbokser fungerer som alarmsystem. For natten er mørk og full av farer.
Filmen begynner med å vise en graf som vokser sakte, men sikkert. Den viser befolkningsutviklingen de siste århundrene. Etter hvert blir veksten eksponentiell – den skyter i været – før den deiser i bakken igjen, en gang i ikke så altfor fjern fremtid. Så var tonen satt: Velkommen til en oppbrukt verden, hvor samfunnsstrukturene er oppløst. Alt vi baserte vår tilværelse på, har krasjet. De som overlever er de som ikke stoler på noen, som samler sårt trengte kalorier der de finnes, og som sparer patronene sine til det er helt nødvendig å bruke dem.
Vi får aldri vite hva hovedpersonen heter. Bare at han har bodd slik i sju år. Først sammen med broren sin, fram til han døde fordi han var «uforsiktig». I den nord-irske skuespilleren Martin McCanns skikkelse framstår hovedpersonen som en krysning mellom en moderne øko-urbanist og en nybygger på den amerikanske prærien.
Tilværelsen hans – rutinepreget og hvileløs på samme tid – blir forstyrret da en eldre mor (Olwen Fouere) og datteren hennes (Mia Goth) en dag står utenfor. Kan han dele litt av avlingen sin? Nei. Hva om de betaler med en neve smykker? Nei. Hva med frø? Nei. Kanskje de kan finne en løsning likevel? Hm... Okay.
Det er guffent å se på, når sex blir betaling. Det er mye annet guffent her. Slik kan det altså gå – virker argumentet å være – om vi ikke snart får fart på dette grønne skiftet vi hører så mye snakk om.
LES OGSÅ: – Ungdom bryr seg ikke om klima
Hunger games
Ut av møtet i skogen utvikler det seg et trekantdrama, hvor spørsmålet etter hvert blir: Hvem skal ut? For gården er ikke stor nok til å mate dem alle. Selv om de må forsvare seg mot kannibaler og voldtektsmenn, blir den viktigste drivkraften i historien tillit. Hvem har tillit til hvem – og hvem bryter den?
Filmen minner om John Hillcoats The Road fra 2009, basert på Cormac McCarthys bok fra 2006. Historiene, karakterene og scenografien harmonerer så mye at karakterene kunne vandret ut av den ene filmen og inn i den andre. Men mens The Road tar tak og røsker skikkelig i seeren, så nøyer The Survivalist seg med litt kraftig dulting. Men bevares, også her er det nok av scener som er vonde å se på.
LES OGSÅ: Verden går stadig under i ungdomslitteraturen
Skogen
Med spartansk scenografi og hovedsakelig tre skuespillere, skaper Stephen Fingleton et troverdig og helstøpt univers i sin regidebut. Men der The Road er nettopp en road movie, som hele tiden peker frem til nye steder, møter og konflikter, står The Survivalist langt mer stille. Filmens sentrale karakterer graver i jorda, bader i elva og lytter etter lyder av farer i skogen rundt dem. Resultatet blir litt vel stillestående, og jeg savner større variasjon i bildene.
The Survivalist bærer ikke preg av å ha kostet noe særlig å lage. Det er én av fordelene med å filmatisere en historie om mennesker som søker tilflukt i skogen. Men de vakre bildene av fredfull natur står i grell kontrast til den rå ondskapen som utøves av menneskene som lusker rundt i den.
