Anmeldelser

Pavens kamp

Både Marco Politi og Kristina Kappelin sympatiserer med pave Frans sitt forsøk på å åpne kirken mot menneskenes virkelighet. Den katolske kirkes utfordringer angår oss alle.

Marco Politis innsidefortelling Frans blant ulver handler om pave Frans sin kamp innenfor Den katolske kirke. Politi bringer inn ulvene via en kjent legende om den hellige Frans av Assisi (1182-1226), som fikk til en avtale mellom en vill og farlig ulv og de redde innbyggerne i Gubbio. Om menneskene ga ulven maten den trengte fra dag til dag, gjorde den ikke et menneske fortred.

###

Det store spørsmålet Politi stiller, er om pave Frans vil greie å skape fred i den kirken han siden mars 2013 er øverste leder for. Det er ingen tvil om at han har vunnet folks tillit og sympati både i og utenfor kirken gjennom sin enkle og direkte framferd, sin inkluderende og åpne tale og sine viktige signalhandlinger. Men ulvene er mange, både ifølge Politi og Kristina Kappelins bok Paven med beina jorda, som utgis omtrent samtidig.

LES INTERVJU MED POLITI: – Paven er ingen god lagspelar

Utfyller hverandre

Bøkene utfyller hverandre på mange måter. Politi gir en grundig og detaljert framstilling som trekker inn mange hendelser fra kirkens indre liv. Kanskje blir det i meste laget med navn for en som ikke er på innsida. Men det gir samtidig en opplevelse av grundig research og nærhet til de indre prosessene.

Kappelin har en enklere framstillingsform. Spesielt for henne er det argentinsk-svenske sporet, hvor en politisk flyktning fra Argentina, den politisk radikale Carlos Luna, endte opp i Sverige og tok kontakt med den nyvalgte paven som han kjente til fra «den skitne krigen» i deres felles hjemland. Dette grepet gir liv både til beskrivelsen av Jorge Mario Bergoglios personlighet, hans liv og tjeneste før han ble valgt til pave – og til vegen som førte ikke bare til Rom, men i fjor også til domkirka i Lund, ved inngangen til Det lutherske verdensforbunds 500-årsmarkering av reformasjonen.

LES OGSÅ: Beskylder paven for kjetteri

Sykdommer

Tilbake til Politi og ulvene. Politi åpner sin bok med et lite knippe formuleringer fra Frans sin juletale (2014) til kurien, som er «hoffet» eller administrasjonen i Vatikanet: «Kurien, i likhet med enhver menneskekropp, er utsatt for sykdommer … sykdommen til den som har et hjerte av stein, sykdommen som kalles ‘åndelig Alzheimer’, sykdommen til den som lever et dobbeltliv, sykdommen å sladre, sykdommen med avgudsdyrking av mafiatoppene ...»

Jeg har lest hele talen, som er gjengitt i det katolske årsskriftet Segl (2015). Frans beskriver ikke mindre enn 15 «åndelige sykdommer». Han etterlater ingen tvil om hvem som er ulven: en skakkjørt ledelse i Roma. Dette er en programtale for en kulturrevolusjon i selve hjertet av den katolske kirkes ledelse. En oppsiktsvekkende åpenhjertig og kritisk tale. Skal vi tro Politi, ble den ikke overraskende mottatt med sjokk, vantro og uro av mange av de tilstedeværende.

LES OGSÅ: Paven gikk til psykoanalyse

Skremmende

Det dreier seg om økonomien og Vatikanstatens bankvesen, som ikke bare har manglet styring, men også har drevet obskur virksomhet i et grått finansmarked. Og det dreier seg om holdninger og moral som ikke reflekterer kirkens budskap. Overgrepssakene og håndteringen av dem er her et skremmende bakteppe. Politi beskriver hvordan Frans har kjempet for å fornye kurien og kvitte seg med mange av de mest innflytelsesrike lederne, som satt over fra Benedikt XVIs svake ledelsesperiode. Politi gir riktignok Benedikt ros for å gjøre det uhørte: Å gå av! Han kaller det for ikke mindre enn et «statskupp» som åpnet vegen for den allerede aldrende og ufarlige kardinal Bergoglio (f. 1936). Frans kan virke mild og pastoral i sin framferd utad, men han kan fatte selvstendige og kontroversielle avgjørelser. Det har gitt han mange indre fiender.

Kalt for marxist

Fiender har han også skaffet seg ved sin profilering av kirken utad. Borgoglio var ingen frigjøringsteolog i Argentina. Men hans klare identifikasjon med jordas fattige og flyktninger, hans klare tale for sosial rettferdighet og oppgjør med finansverdenens grådighet, har ført til at han er blitt kalt både marxist og en etterfølger av Lenin (The Economist). Selv ønsker ikke Frans å blande seg inn i politikken, som han sier. Han forkynner bare «evangeliets gledesbudskap», for å spille på tittelen til den første «apostoliske formaning» (2013), og fulgt opp i encyklikaen (et pavelig rundskriv) «Lovet være du» to år senere. Slik blir det som kjent både politisk og teologisk strid av!

Den tyngste striden ser allikevel ut til å dreie seg om samlivsetikken. Frans innkalte til en bispekonferanse om temaet i 2015. Ambisjonene hans var høye. Kirken må ta innover seg den virkeligheten menneskene lever i både med samboerskap, samlivsbrudd og gjengifte – og med behovet for kunstige prevensjonsmidler.

LES OGSÅ: Kraftfullt oppgjør med familiepatriarkatet

###

Ikke gjennomslag

Frans sin åpnende holdning fikk ikke det nødvendige gjennomslag verken i første eller andre runde av synoden. Paven utgav en oppsummerende apostolisk formaning i fjor, «Kjærlighetens glede» (Amoris Lætitia), som forsøker å balansere budskapet. Politis rapport er dessverre skrevet for tett på «familiesynoden», slik at hans framstilling blir for snublete. Kappelin har hatt litt mer tid, og får dermed med seg mer av dramatikken.

En nylig oppdatering av situasjonen har forfatteren og journalisten Andrew Brown gitt oss i en større artikkel i The Guardian: «Krigen mot pave Frans» (27.10). Brown viser da til de konservatives frykt for det paven skriver i en fotnote (351) i «Kjærlighetens glede»! Her minner Frans om tidligere utsagn: «Nattverden er ikke en premie for de perfekte, men en kraftfull medisin og føde for den svake». Dette tolkes som en åpning for å gi nattverden til gjengifte og samboere.

Paven vil gi mer makt til den lokale prest. «Ulvene», for å gå tilbake til Politis bilde, ser i dette en undergraving av kirkens ekteskapssyn. Noen mener at paven dermed er på kanten av, ja, over grensen for kjetteri.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Biskop Thomas. I kjærlighetens sirkel»

Sympatiserer

Det er ikke tvil om at både Politi og Kappelin sympatiserer med pave Frans og hans forsøk på å føre den katolske kirke videre på sporet fra Johannes XXIII (1958-63) og det andre Vatikankonsil (1962-65), med større åpenhet overfor menneskenes virkelighet. Inkludert fellesskapet med de andre kirkesamfunnene – og religionene. For oss som tilhører den lutherske tradisjonen er det løfterikt, slik Politi skriver i en oppdatert prolog: «For første gang anser en romersk pontifeks hendelsene i den protestantiske reformasjonen som del av en felleskristen historie. Luther hører hjemme i en historie som katolikker og lutheranere nå må innse er felles.»

Både Politi og Kappelin er spent, slik Frans selv er: Hvor mange år får han? Hvor bred støtte har han egentlig? Vil «ulvene» vinne det neste pavevalget? Hva vil da skje? For den som hovedsakelig forholder seg til Den katolske kirkes nærvær i det norske samfunnet, gir de to bøkene nyttig og tankevekkende informasjon om de utfordringene Den katolske kirke står overfor i vår verden i dag. Det angår oss alle.

Les mer om mer disse temaene:

Tor B. Jørgensen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser