Bøker

På sporet av en tapt venninne

Elena Ferrante holder fremdeles sitt egentlige navn skjult. Hun skriver ulidelig spennende om to ­aldrende venninner.

Det minner om noe fra gamle dager. En romanserie full av lidenskap, der leseren stadig tørster etter mer. En historie breddfull av mennesker, intriger, håp og skuffelser.

Elena Ferrantes Napoli-kvartett har erobret lesernes hjerter, uten å være flatpakket serielitteratur.

Lila og Elena

Venninnene Lila og Elena er omdreiningspunktet.

Elena er fortelleren, og i starten av første bok, Mi briljante venninne, får hun telefon fra Lilas voksne sønn om at moren er sporløst forsvunnet. De to venninnene som nå er 66 år, har fulgt hverandre gjennom livet som tråder i en vev, og Lilas forsvinning utløser et skred av erindring i Elena som er blitt forfatter.

Bok I følger de to jentene gjennom Napolis fattigstrøk, med skolegang, forelskelser og gjengoppgjør, og ender med at Lila gifter seg, 16 år gammel.

Notatbøker

Bok II, Historia om det nye namnet, tar opp tråden fra Lilas bryllup, og er en slag leteaksjon for å forstå hvem hun er.

Forholdet mellom de to venninnene bølger fra den tetteste nærhet til den kjøligste avstand, de kastes mot hverandre og slynges fra hverandre gjennom konkurranse, sjalusi, sosial klatring og erotiske erfaringer.

Lilas ekteskap blir en katastrofe, mens Elenas kjærlighetsliv pendler mellom det hun kan få, men ikke ønsker seg, og det/den hun ønsker seg, men ikke får. Til gjengjeld skaffer hun seg utdannelse, flytter fra hjembyen, plukker av seg dialekt og røffe manerer.

LES OGSÅ: Frykter for forfatter-flyktninger

Mens Lila driver et intrikat spill for å berge seg selv og barnet hun får, samtidig som hun spreller i garnet til sin forsmådde og brutale ektemann.

Når Elena vet så mye om det som hun gjør, er det fordi Lila har gitt henne et skrin med notatbøker som hun ikke tør beholde i frykt for at ektemannen skal drepe henne.

Elena lover å ikke lese dem, men bryter løftet, for deretter å kaste heftene i elven Arno – en handling med stor litterær symbolverdi.

Som ung har hun opplevd at Lila erobrer Elenas store kjærlighet Nino, nå får hun historien om deres kjærlighetseventyr i fleisen. Sjalusidramaet utfolder seg under noen sommeruker ved havet, og beretningen vil gi gjenklang hos mange kvinnelige lesere, med sin detaljerte skildring av tilnærmelser og avvisning, lengsler og avmakt.

Edderkoppnett

Det høres ut som en kioskroman, men er det ikke. På yttersiden kan det riktignok minne om de illustrerte heftene jeg leste under pultlokket på folkeskolen; motsetningen mellom en drepende vakker og slu hetære og en pen og klok, men blass – og i dette tilfellet belest og bebrillet – konkurrent.

I serieheftene vant den kloke, og alltid var det en mann det gjaldt. I Napoli-serien er spillet langt mer mangefasettert, og den litterære kvaliteten i en annen divisjon. Elena Ferrante knytter seg både til gresk tragedie og islandsk ættesaga i måten hun forteller på.

LES OGSÅ: Litteraturpris med politisk snert

Men der sagaen har ættetavlen som skjebne og rammeverk, er nabolagsfamiliene livets edderkoppnett i Napoli-romanene.

Hver bok innledes med en oversikt over hvem som er hvem i det fattige, men mektige gatefellesskapet. Familiebånd og slektskap, etablerte ekteskap og nye forbindelser, uoppgjorte motsetninger og usynlige markører gir hver og én sin plass i dramaet.

Det myldrer av mennesker, sidehistorier, sladder og maktspill, kvinnene slåss om – og med – sine menn, og camorraen snor sine tråder i gatenettet.

Lila og Elena går hver sine veier i livet, men gatens logikk holder sitt grep om dem begge. Som i den greske tragedien er deres skjebne beseglet, og forfatteren vet hva hun gjør når hun refererer til den klassiske litteraturen i Elenas pensum.

Utdannelsen er en vei ut, men jenta som er oppkalt etter en gresk gudinne, bærer fattigkvarterets mønster i sin DNA. Mens Lila – i hvert fall i bok II – blir værende i Napoli, der hun på det snedigste utnytter de mulighetene hun har innenfor ekteskapets trange rammer. Hun er tragisk, men storslått, vakker, smart – og dypt ulykkelig.

Knallhard hverdag

Da Hålogaland teater i sin tid satte opp Mamma Heks av Franca Rame og Dario Fo, brukte de undertittelen «Om kvinners knallharde kværdag». Tittelen kunne gjerne vært brukt på Napoli-bøkene, og Kristin Sørsdals oversettelse fanger den røffe, ømme og sanselige tonen i fortellingen. Forholdet mellom de to jentene speiler det begrensede spillerommet for kvinner i etterkrigstidens Italia – og i verden forøvrig.

LES OGSÅ: Hviterussisk forfatter får litteraturpris

Her er kvinner i alle aldre, mødre og svigermødre, naboer og slektninger, alle på en skalaen fra galskap til underkastelse. Ingen er lykkelige og alle skuler på hverandre. Mennene har makten, men også de er naglet til sin plass på den sosiale rangstigen, der penger er makt og avmakten ytrer seg i vold. Lila har reell grunn til å frykte sin ektemann, begge har lært knyttnevenes språk fra de var små.

Elena Ferrante – som fortsatt holder sitt egentlige navn og identitet skjult – forteller direkte og rett fram. Umiddelbart kan det virke som om hun bare skriver, rett fram og uten kryss og b. Men teksten er nøye komponert, med skjulte mønster og allusjoner til annen litteratur.

Italia og Europa

Fortellingen om Lila og Elena er mer enn en historie om to jenter fra Napoli, den speiler italiensk og europeisk historie og kultur, den handler om kjønn, økonomi, politikk og identitet. Skildringen av vennskap mellom ungjenter har jeg knapt lest maken til, og enhver kvinne fra etterkrigsgenerasjonen vil kjenne seg igjen i spriket mellom tradisjon og fornyelse, kvinnerollens makt og klassereisens dilemmaer slik det er beskrevet her.

Nå venter vi på fortsettelsen, som Samlaget lover i 2016. Det minner om å vente på en ulidelig spennende føljetong, og på mye, mye mer.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker