Oscar-favoritten Moonlight er filmpoesi på sitt aller ­fineste

Å si at Moonlight er en oppvekstskildring om en svart, homofil gutt i den fattige delen av Miami, er korrekt, men nesten litt urettferdig. For filmen er så mye mer enn det.

Regissør Barry Jenkins har laget­ en finstemt fortelling om de store spørsmålene i livet – om oppvekst, trygghet, rollemodeller, om å finne sin plass og om mangelen på privilegier. Men den gir ingen svar eller oppbyggelige sannheter, og mangler den velmenende moralen vi ofte ser i amerikanske dramaer – vær deg sjøl, aksepter den du er, ikke gi etter for press. Moonlight har ikke et tydelig budskap, og det er en av filmens store styrker.

Som livet sjøl er fortellingen mye enklere å forklare når du ser tilbake på hvordan ting har blitt, enn når du står i det selv.

Tre øyeblikk

Vi møter en ung mann i tre stadier av oppveksten: Som gutt med kallenavnet Little, som tenåringen Cheron og som den unge mannen Black.

Little (spilt av Alex R. Hibbert) jages inn i et tomt hus av en gutte­gjeng som løper etter ham og roper: «Soper, soper.» Han blir reddet ut av bygget av doplangeren Juan (Mahershala Ali), som først tar ham med på restaurant, og deretter hjem til kona Teresa (Janelle Monáe), fordi guttungen nekter å si noe som helst, og de derfor ikke vet hvor han bor.

Juan blir raskt en slags fars­figur for Little, som egentlig bor sammen med moren si Paula (Naomie Harris). Hun må ha flere­ jobber for å få hverdagen til å gå rundt, og sliter i tillegg med en rusavhengighet som gjør at hun setter egne behov over sønnens. Paula blir dessuten sjalu på det tette båndet Little ­utvikler med en annen voksenperson enn henne.

LES OGSÅ: Jim Jarmusch' Paterson fyller trivialitetene med livsglede og poesi.

Machokultur

Moonlight er på mange måter en klassisk oppvekstskildring, der vi følger en gutt fra barndom til voksen. Filmen har fellestrekk med Richard Linklaters Boyhood i måten den bruker korte øyeblikk fra ulike faser av livet til å sette sammen et helt bilde. De store, definerende hendelsene – dødsfall, fengselsstraffer – nevnes i bisetninger. I stedet dveler regissør Jenkins ved de menneskelige relasjonene som gjør oss til dem vi er.

I tillegg gir Moonlight innblikk i en verden vi ikke ser for mye av på film. Den handler ikke bare om å finne sin plass i ­livet, men i tillegg om å finne sin plass som homofil i et miljø preget av ­ekstreme machoidealer, der manndommen måles i centi­meter på skoletoalettet. Hovedpersonen må ikke bare finne ut hvem han er, han må også lære å leve med det han finner.

LES OGSÅ: Snart har ikke den amerikanske filmbransjen lenger noe valg. Vil de tjene penger, må de satse på mangfold.

Rollemodell

Regissør Barry­ Jenkins smyger seg inn på ­tematikken, og serverer fortellingen i lavmælte nøkkelscener. Et av film­ens fineste og ikke minst såreste øyeblikk er når Little spør Juan hva det egentlig betyr å være soper. Juan forklarer at soper er et skjellsord, og at Little kanskje kan være homofil, men han er uansett ingen soper. Når Little så spør om hvordan han vet om han er homofil, svarer Juan at han vet det når han vet det. Det er uansett ingen hast.

Juan blir den rollemodellen Littles mor ikke klarer å være. Han er noe så sjeldent som en myk narkobaron, som viser ­omsorg for den tynne guttungen som knapt tør møte blikket hans.

Kjærlighet og vold

Vi møter Little igjen noen år seinere, når den lille gutten har blitt tenåringen Cheron (spilt av Ashton Sanders). Han er fortsatt et mobbeoffer, men forholdet til kompisen Kevin (Jharrel Jerome) blir stadig mer avgjørende for hans identitet. Kevin er typen som skryter høylytt av sine kvinnelige erobringer når han er på skolen, og som gjør det han må for å være en del av de kule gutta. Men når han og Cheron er på tomannshånd forandrer han fullstendig karakter. Forholdet mellom dem svinger fra kjærlig og voldelig.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Fått respekt

Når de treffes igjen som voksne, har Cheron bygget en maskulin mur mot omverdenen. Nå kalles han Black (spilt av Trevante Rhodes), og det harde ytret manifesterer seg i store­ muskler, gullfronter i tennene og tøff bil. Han har åpenbart jobbet seg oppover i hierarkiet og har endelig fått respekt. Vi kan bare gjette på hvordan det har gått til.

Kevin jobber som kokk, og er nå det stikk motsatte av barndomskompisen: En var type, med et varmt blikk, nydelig spilt av André Holland. De møtes på ­restauranten der Kevin jobber, og den felles historien de har dirrer mellom dem. Blacks opparbeidede tøffhet klarer ikke lenger­ å dekke over den hud­løse sårbarheten han hele tiden har prøvd å holde under overflaten.

Vart og vondt

Regissør Jenkins formidler stemninger i dvelende bilder fra strender i ­måneskinn og en dunkel diner i Miamis mindre velstående nabo­lag. De tre skuespillerne som portretterer Cheron, formidler alle en indre kamp gjennom en knapphet med ord og et innesluttet kroppsspråk.

Det er vakkert, vart og vondt, men hva du kan lære av dette, må du finne ut selv. Moonlight er ikke prosa, det er poesi.