Anmeldelser

Nesten helt perfekt av Thomas Dybdahl

Thomas Dybdahl er en luring. Nettopp derfor har han fått Kåre Christoffer Vestrheim til å produsere The Great Plains akkurat slik den skal være. Ikke perfekt, men levende. Ikke tidsriktig, men på vei.

Anmeldt av Ronnie MAG Larsen.

Etter at Thomas Dybdahl ble født i 1979 har han gjort ting på sin egen måte. Han skrek neppe da han kom ut, men hvisket et forsiktig takk, før han stemte gitaren. Personlig har jeg alltid fått de filmatiske vibbene av Thomas Dybdahls univers. Han har jo tross alt vunnet Amanda for musikken til Rottenetter, og jobber stadig med filmmusikk, men det er noe mer. Debutsingelen fra That Great October Sound i 2001 kalte han «John Wayne», etter western-skuespilleren som døde like etter at Dybdahl ble født. Og det kan virke som om han har reist tilbake til det amerikanske slettelandskapet nå, med 16 år som soloartist i bagasjen.

Den støvete veien

Den musi­kalske åpningen av Paradise Lost drar meg inn mot en bil som stopper i veikanten på en støvete amerikansk landevei. Den ensomme fyrer opp en Lucky Strike og ser mot horisonten. «I Blew It All», synger han og legger i vei, til fots, inn i det ukjente landskapet. Det er disse musikalske fotsporene vi følger, når vi blir med Thomas Dybdahl og alle de gode medhjelperne på reisen.

Allerede på låt nummer to, «Baby Blue», kommer det som gjør albumet til noe mer enn en remake av debuten fra 2001, eller­ First Aid Kit, for å ta et verdig eksempel. Dybdahl har fått skrivehjelp på alle låtene bortsett fra avslutningen, og på «Baby Blue» er det Ingrid Helene Håvik fra Highasakite, som trår til. Kåre Christoffer Vestrheim produserer også Highasakite, og der nevnte First Aid Kit ville brukt en opplagt steelgitar finner produsenten fra Sarpsborg frem en slags Dark Side of the Moon-synth, og det føles helt rett. Fantastisk! Drivet som utvikles av Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Pål Hausken (trommer/perk) på «Baby Blue» har gjort dette til singelmateriale.

LES OGSÅ: Marthe Wang sin debut er en perfekt blanding av popperler med jazzvendinger

Andre blikk

Det er slik produsent Kåre Christoffer Vestrheim gjør en forskjell. For denne platens puls handler ofte om at han har fått lov til å ta de uvante valgene, på gode melodier. Det blir stort sett vellykket hver gang.

Arrangementet på «When I Was Young» gjør at det blir natt: Et westernaktig piano blandet med ambience, får stjernehimmelen til å by seg frem fra sin beste side, mens vi ligger på ryggen og funderer på hvordan vi har blitt de vi er. På platen Science fra 2006 ser Dybdahl verden fra et ateistisk synspunkt. Elleve år senere kan det virke som han ikke er så opptatt med de store spørsmålene, men har mer enn nok med å forstå at han blir ­eldre og at avkom vokser til. Og det holder jo for de fleste det. «When I Was Young» er forøvrig platens aller beste sang, før klapperslangen på «No Turning Back» vekker oss neste morgen. Den begynner like enkelt som Springsteens «I'm On Fire», men roter det til for seg med for mye effektmakeri, rett og slett. ­«Moving Pictures» tar oss tilbake til filmreferansen, som siste låt på side A, og det verdige gitarspillet får stemmen til Dybdahl til å skinne. Dette er en hymne som venter på en anledning til å bli brukt.

LES OGSÅ: Når en tannbørste blir brobygger

Mytisk

En tittel som «Like Bonnie & Clyde» får meg til å tenke­ film. Selv om de var to lovløse som ble skutt, før regissør Arthur Penn gjorde dem udødelig ikoniske. Og det kan virke som om Dybdahl også er klar for å leve i nuet der han synger «Thats ok. Living like Bonnie & Clyde». Drivet her når forøvrig nye høyder. Makan!

Om du bare har hørt singelen «3 Mile Harbor» så speiler den ikke et riktig bilde av de ni andre sangene på platen. Men som popmelodi og singel står den fjellstøtt, med fengende fingerspill ala Johnny Marr, ført i pennen av Dybdahl og soloplateaktuelle Øystein Greni. Bedagelige «Born & Raised» kunne vært sunget av Mark Kozelek eller Leonard Cohen, der den rusler avgårde på vei mot en tornebusk av en låt som heter «Just A Little Bit». Reisen på den amerikanske slette­marken har så langt vært av det gode slaget, så litt smerte må man tåle.

Så kommer vi til den verdige slutten, som Thomas Dybdahl ga ut i en annen versjon sammen med artist og produsent Coucheron i april 2016. «Bleed» varer i nesten syv minutter og vår vandring avslutter med oppfordringen «Just Let It Bleed». Slutten henger på en måte i luften. Hva nå? Hvor skal vi? Og det er kanskje da jeg forstår at Thomas Dybdahls reise ikke handler om å komme frem, eller vite hvor man kommer fra, men være til stede på de reisene­ man tar. Solen går ned i vest, og på en hest skimter jeg John Wayne. Jeg gleder meg til fortsettelsen, for dette er en plate som viser at Thomas Dybdahl har det som skal til for å utforske gjengrodde stier, med egne boots. Slik ekte cowboyer skal.

LES OGSÅ: Er det greit å ta selfie på et holocaust-minnesmerke?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser