Når kunst 
blir et middel

Ikke si at du er redd følger en ung somalisk jente som kjemper for retten til å løpe: I Mogadishu strammer fundamentalistene i al-Shabaab grepet om hverdagslivet og de unges drømmer. Historien er sann, Samia Yusuf Omar er en virkelig person: Hun trosset fundamentalistenes kvinnesyn og kom seg til OL i Beijing (2008). Samia var et av de største løpetalentene i Somalia. Men før OL i London i 2012 dør Samia, som en av de mange båtflyktningene mellom Afrika og Italia.

Journalist og forfatter Giuseppe Catozzella kom over historien hennes ved en tilfeldighet. Historien festet grepet om ham, og han får etter hvert kontakt med Samias søster. Vi følger Samia fra hun løper seg gjennom de nedstøvete somaliske gatene, til hun stiger i gradene og får løpe på større stevner, helt fram til hun ender på landslaget og reiser til OL.

Tematikken i denne boken er både viktig og aktuell: Båtflyktninger mister livet på dørstokken til Europa. Catozzella løfter frem én av disse enkeltskjebnene som søker seg mot Europa i håp om et bedre liv. Men som roman vil boken raskt bli glemt. Vi øyner forfatterens stemme overalt, hovedpersonene blir statister. Samia omtales som en altfor reflektert tenåring, her tenker hun høyt om forholdet sitt til søsteren: «Denne tiden før vi skiltes tilbragte vi i en tilstand av patologisk tilknytning og sykelig avvisning på én og samme tid.» Slik ville en 14 år gammel jente aldri ha tenkt, skrevet eller snakket.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hovedpersonene fremstår statiske, plottet er forutsigbart, skildringene for klisjefylte. Her er Samias opplevelser av Beijing-olympiadens åpningsfest: «Det var en gedigen fest, en glede for øyet, øret og sjelen. En ufattelig neddykking i det varme, fargerike hjertet av universell kjærlighet, der de ulike fargene utgjør et lappeteppe som opprettholder verdens pust.» Dette er nesten komisk dårlig.

Catozzellas prosjekt er etisk høyverdig, og vi skal ikke være likegyldige. Men som skjønnlitterær tekst, kollapser romanen.

Mangler distanse

Problemet er Catozzellas manglende distanse til saken og hovedpersonen: Han har forståelig nok et stort engasjement: Han kjenner familien. Men han er kommet for tett på persongalleriet i sin egen roman. Lojaliteten til de virkelige personene ødelegger for forfatterens plikt til å skrive godt. Romanen mangler distanse til stoffet, og all god kunst trenger distansen for virkelig å kunne se virkeligheten og skildre den godt.

Catozzella burde ha valgt en annen form på engasjementet sitt, for eksempel en dokumentar eller en biografi. Catozzella har en tydelig agenda, og den er etisk god, det står ikke på det: Det er viktig å løfte frem Vestens ansvar for disse flyktningene. Men kunst som blir brukt i en annen tjeneste – i politisk, religiøs eller ideologisk propaganda – blir et middel, ikke et mål i seg selv. En slik type kunst blir ikke spesielt god. Denne romanen faller dessverre i den kategorien, og har fått mye oppmerksomhet av helt andre årsaker enn de skjønnlitterære kvalitetene. Men Samia bør vi aldri glemme.