Mormonsk festaften

Forventer du lettbeint musikal-harselas der blåøyd tro og religiøs selvrettferdighet får gjennomgå, må du tro om igjen. The Book og Mormon er langt mer nyansert enn som så. Bak latteren ligger det et bankende hjerte. Eller som skaperne selv har sagt det – dette er et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion. Opphavsmennene heter Trey Parker og Matt Stone, og har over flere år tøyet grensene for hva man kan tulle med. Med animasjonsserien South Park, som de også lagde film av, har de utfordret «alle» ideologier, religioner og tankesett – og kommet unna med det.

Trøkk

Åpningsnummeret der vi introduseres for våre nye venner – mormonerne – etterhvert som de popper opp på scenen for å ringe på dørklokka vår – må være et av de beste musikalnumrene som har entret scenen på Det Norske Teatret noen gang. Her gir gode musikalske arrangementer rom for en leken og morsom koreografi. Det er overraskende at forestillingen holder høyden hele veien gjennom. Med trøkk og energi som fort kunne gjort det vanskelig å finne en balanse der skuespillet fortsatt føles normalt, selv om det må spilles stort for å nå igjennom. Her viser regidebutant Vidar Magnussen at han behersker kunsten å styre en så mangefasettert forestilling sikkert i havn. The Book of Mormon er rett og slett fullstendig blottet for dødpunkter. Bak det hele står et bunnsolid ensemble, med to hovedrolleinnehavere som skinner om kapp. Den rutinerte Frank Kjosås som med sin vakre og uanstrengt kraftfulle røst. Og den mindre kjente Kristoffer Olsen, som må kunne beskrives som en ny kraft i norsk teater, med imponerende sangprestasjoner og et stort komisk talent.

LES MER: For virkelighetens mormonere handler hverdagen om å holde humøret oppe.

Kulturkræsj

Med Are Kalvøs snertne og sømløst gode oversettelse for hånden, møter vi den pliktoppfyllende Kevin Price (Kjosås) som skal sendes ut i verden for å misjonere. Med på reisen får han den klumsete og plagsomt vennesøkende Arnold Cunningham (Olsen), siden mormonere alltid reiser to og to. Price har ønsket seg til Orlando i Florida. Det blir i stedet Uganda. En kulturkræsj som gir grobunn for situasjonskomikk myntet på misforståelser. Price og Cunningham går i gang, med store, påklistrede smil, men den første døren de skal ringe på har ikke engang ringeklokke. Et ypperlig utgangspunkt for å skildre naiviteten som rører seg i hodene på de vannkjemmede misjonærene. Jovisst er noe av satiren bygget på fordommer, men i bunn er det først og fremst mormonernes fordomsfrie åpenhet og kjærlighet som kommer til syne. Vi ser ikke bare Price og Cunningham som misjonærer, men som mennesker i en ekstraordinær situasjon. Og på en måte ler vi med dem nesten like mye, om ikke mer, som vi ler av dem.

LES MER: Disse trosgruppene er best likt i USA

Låner uhemmet

Med tanke på at dette er satire rettet mot en bestemt religiøs gruppe - som fortsatt er høyst levende og forkynnende – skulle man likevel tro stykket stod i fare for å bli veltet av juridiske paragrafer eller i det minste en opphetet offentlig diskusjon. Men mormonerne ser ut til å ha selvironien i behold. I stedet for å se på stykket som en trussel, bruker de forestillingen for det den er verdt. Mange har som kjent hatt en hyggelig, ung og velkledd mormoner på døra. Men få har sluppet ham inn. Utenfor teatrets hovedinngang stod et knippe smilende, unge menn etter endt premiereforestilling og delte ut Mormons bok under slagordet «Boka er alltid bedre». Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige reklamerer også med helsiders annonser i teaterprogrammet. Og kanskje er det nettopp fordi harselaset er dratt så langt, at det oppleves som spiselig: Ingen tilskuere står i fare for å tro at det de ser på scenen gir et sannferdig bilde av mormonere, eller afrikanere for den saks skyld.

Her utfordres etiske grenser med påfølgende vulgær ordbruk, men fordi ordene hele tiden ledsages av ytterst fengende musikk, blir man vippet ut av sine vante tankebaner. Med de afrikanske sangnumrene blir tekstene både mørkere og morsommere. Her får aids, voldtekt og malaria tonefølge av entusiastiske sangere og særdeles nynnbare melodier. Det tar nemlig litt tid før man oppdager noe av nøkkelen til musikalens suksess: Trey Parker, Matt Stone og Robert Lopez låner nærmest uhemmet fra kjente musikaler som Løvenes konge, Les Misérable, eller 70-talls rock for den saks skyld. At følelsen av plagiat ikke streifer en, har å gjøre med den originale sammenkoblingen av tekst og musikk. Som gjør at man på sett og vis må se verden med nye øyne.

Håp

Grensene for fantasifullhet når nye høyder når Price drømmer. Her danser blant annet Hitler, Djenghis Khan og Robert Kardashian - OJ Simpsons advokat, i et satirisk rockemareritt ispedd kirkemusikk. Et eksempel på at The Book og Mormon på sett og viss sparker i alle retninger. Ikke minst lager den humor av mormonkirkens grunnlegger, Joseph Smith, som i 1823 fikk bud fra en engel om å grave opp en gulltavle ved et tre i nærheten av sitt hus i New York. En gulltavle han med magiske briller fikk oversatt til engelsk og som ble til Mormons bok. Men mer enn å harselere med religionens tilblivelse viser The Book of Mormon hvor viktig det er med religioners tilstedeværelse. Det er bedre å tro på noe, uansett hvor absurd det er, enn å ikke tro på noe i det hele tatt. Tro gir håp.