Mønsterkunstneren

Sjelden har en kunstner skapt så mye furore som den snart 87 år gamle Yayoi Kusama gjør i disse dager. Den japanske multi­kunstneren, kjent for sin nærmest maniske prikkekunst, stilles ut i Norge med det som skal være tidenes mest omfattende presentasjon av kunsten hennes.

Prikkene, eller polkadottene, inngår i Kusamas «utslettelsesprosess». Fantasien går ut på å viske ut grensene mellom seg selv, kunsten og omgivelsene. Hun har beskrevet prosjektet som en måte å gå i dialog med sin egen angst på. Spenning mellom «utslettelse» og det at Kusama selv er så tydelig til stede i sitt eget livsverk, gjør henne ikke mindre interessant.

Lekerom

«Jeg ønsker å vise hvordan det er å være i Kusamas verden» skal kunstneren ha sagt. Dermed er vi inne i de romlige installasjonene som hun nok er mest kjent for. I Mirror room (Pumkin) omsluttes publikum av svarte prikker på gule vegger. En boks med speil gir følelsen av uendelighet. Andre steder bidrar speilene til at betrakteren ganges opp i mange eksemplarer.

Hele kroppen må tas i bruk for å oppleve disse verkene. Det er meditativt, men også morsomt. Sjelden har jeg sett barn være så oppslukt av en utstilling.

På Louisiana kunstmuseum ved København ble Kusama-­utstillingen en selfie-hit på sosiale medier. Nå skjer det samme på Henie Onstad.

Ikke så rart: Disse rommene gir en hypnotisk og stilig­ ramme for selveksponering – en mulighet Kusama har benyttet seg av helst siden starten.

Uansett hvor visuelt slående de er, gir arbeidene også assosiasjoner til lyd. Prikkene og speilene gjør at sentralperspektivet løses opp. Det finnes ikke noe synlig sentrum. I stedet sprer verkene seg utover, som lydbølger.

LES OGSÅ: Poserer foran kunsten

Én etter én

Kusama flyttet til New York i 1957, og etablerte seg raskt i det eksperimentelle kunstmiljøet der. I tillegg til polkadottene, er gresskar et motiv som går igjen hos henne. Repetisjon av identiske objekter var ikke uvanlig i 1960-tallskunsten. Andy Warhols «masseproduserte» bilder av suppebokser og cola-flasker er et eksempel. ­Minimalisten Donald Judds ­enkle, anonyme former et annet. Kusamas kunst har gjenklang både i popkunst og minimalisme, men har et mykere og mer personlig preg.

Kusama bruker seg selv og sin egen kropp aktivt i verkene sine, og har dermed røtter også i performancekunsten. I filmen Kusamas selvutslettelse fra 1967 «visker hun ut» Manhattan, en katt, nakne kropper og en innsjø med polkadottene sine. Filmen er dvelende, lydbildet er messende og Kusama opptrer nærmest som en sjaman.

Ikon

Kusamas pionerarbeid på 60-tallets mannsdominerte­ kunstscene, og dynamikken mellom henne og andre toneangivende kunstnere, kunne vært enda tydeligere vektlagt i utstillingen. I uendeligheten er like fullt et gjennomarbeidet og solid tilbakeblikk. Vi kommer tettere på Kusamas personlige misjon som kunstner, og følger henne helt fra den vanskelige starten som ung kunstner i ­Japan, via «the wild years» i New York til dagens fargesterke bildeserier. Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av livshistorien til den ekstremt produktive Kusama, som nå for alvor har gjort comeback.

Dette er heller ikke en dame som går av veien for å samarbeide med de store, kommersielle aktørene i motebransjen. Det ikoniske, stiliserte utrykket i klær, hår og sminke gjør henne til den fremste eksponenten for sin egen kunst. Hun er «overalt». En kunstner for sin tid, med ­andre ord.