ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Lyser ­gjennom bristene

I skjæringspunktet mellom østlig og vestlig musikk, synger Solfrid Molland om forvandling og nærhet - til oss selv og verden og naturen rundt oss.

ANNONSE
ANNONSE
Anmeldelse

Allerede tidlig i åpningslåten, «Lovsong til verda», trer den intense, men likevel stillfarende, tilstedeværelsen i det hun formidler fram. Også på resten av plata ligger en vennlig, men bestemt, oppfordring om å ta vare på oss selv og den jorda vi har, for det er jo dét vi har.

Skjørt hjerte

Flere østlige ­poeter bidrar i norske oversettelser. Ukjente navn som Branko Miljković, Saloméja Néris, og Jure Kastelan har den samme reflekterte og hudløse omsorgen for jorda og det skapte som de norske tekstforfatterne Beate Myrvold, Inger Hagerup og Ingvar Hovland. Et typisk eksempel er «Brist», hvor Mollands russisk-inspirerte kosakktoner understreker Ingvar Hovlands ord om at alt og alle har en brist hvor lys kan slippe inn. Hva er da så fint med hedersbetegnelsen «helstøpt», hvis det gjør at lyset ikke får slippe inn? «Helstøpt er et grusomt ord», synger Molland, «for skjørt er hjerte og skjørt er sjel». Nettopp dét synes å være utgangspunktet for plata, og selve forutsetningen for å forstå intensjonen med den.

LES OGSÅ: «Som rockens Johannes døperen, roper han ut sin nød»

Da blir heller ikke den i utgangspunktet vemodige låten «Avskjed» så trist likevel: «Auga kan ikkje skiljast åt, kjelder som ser mot det same hav. Det finst ingen avskjed. Det finst ingen død». Og litt senere: «Når eg lytter til vinden, høyrer eg di røyst. Når eg skodar mot døden, høyrer eg din song» (skrevet av kroaten Jure Kastelan, med norsk tekst ved Svein Mønnesland).

Innsikt

Tekstene følger en tematisk tråd som Molland nå nøster inn. De slår an de samme dype strengene som finnes i oss alle, uansett hvilken himmelhvelving vi befinner oss under. Derfor bærer tekstene preg av å være samlet med kløkt og omhu, noe som fordrer innsikt og forståelse for de ulike kulturer de er hentet fra.

LES OGSÅ: «At Vivaldi skriver for de umusikalske, er tull»

Noe Solfrid Molland har tilegnet seg gjennom sine mange reiser som gatemusiker i Europa, alene og sammen med musikervenninnen Synnøve Skree Skjeldal. Turer hvor hun har kommet i nærkontakt med vidt forskjellige mennesker og deres musikalske lydspor gjennom et ofte ulendt landskap. Molland har lært seg sigøynermusikk av romfolket, skrevet og fremført med helt andre forutsetninger, og av helt ­andre årsaker, enn masseprodusert populærmusikk.

Enkle ord og toner

På loffen i Europa har Solfrid Molland også latt seg inspirere musikalsk av alle katedralene hun har ­besøkt. Noen av inntrykkene er allerede­ gitt ut på to foregående utgivelser på KKV. Her samles trådene med nye selvkomponerte­ musikkstykker tilpasset tolv håndplukkede tekstbidrag. Til sammen innfrir de så til de grader utøverens uttalte ønske om å utgjøre en forskjell når det gjelder vårt syn på oss selv, andre mennesker, og jorda vi lever på.

LES OGSÅ: «Nobel kan åpne debatten om Norges deltakelse i krigen på nytt»

At en så vidtfavnende, noen vil sikkert si urealistisk, intensjon lykkes, skyldes først og fremst at Molland setter enkle ord og toner på store og vanskelige spørsmål. Sjelden har vel uttrykket «mindre er mer» blitt bedre dokumentert enn her.

Skjerper sansene

Stemmen og stemningen gir noen ganger assosiasjoner til en eldre plate fra samme plateselskap, Silje Viges Alle mine tankar fra 1994. Det er ikke mange slike plater, som hensetter lytteren til en tilstand hvor alle sanser skjerpes, virkeligheten rykker nærmere, og tiden liksom stopper. Det er en sjelden oppdagelse. På coveret står det: «Midt i skogen finnes en uventet glenne som bare den finner som har gått seg bort» (Tomas Tranströmer). Foruten en stemme som gir gjenklang i våre dypeste strenger, bidrar musikerne Hayden Powell (trompet), Mats Eilertsen (kontrabass), Torbjørn Økland (gitar og mandolin), og Nils Økland (fele) med et florlett musikalsk bakteppe.

Publisert: 2. oktober 2016
ANNONSE
Anmeldelse

Allerede tidlig i åpningslåten, «Lovsong til verda», trer den intense, men likevel stillfarende, tilstedeværelsen i det hun formidler fram. Også på resten av plata ligger en vennlig, men bestemt, oppfordring om å ta vare på oss selv og den jorda vi har, for det er jo dét vi har.

Skjørt hjerte

Flere østlige ­poeter bidrar i norske oversettelser. Ukjente navn som Branko Miljković, Saloméja Néris, og Jure Kastelan har den samme reflekterte og hudløse omsorgen for jorda og det skapte som de norske tekstforfatterne Beate Myrvold, Inger Hagerup og Ingvar Hovland. Et typisk eksempel er «Brist», hvor Mollands russisk-inspirerte kosakktoner understreker Ingvar Hovlands ord om at alt og alle har en brist hvor lys kan slippe inn. Hva er da så fint med hedersbetegnelsen «helstøpt», hvis det gjør at lyset ikke får slippe inn? «Helstøpt er et grusomt ord», synger Molland, «for skjørt er hjerte og skjørt er sjel». Nettopp dét synes å være utgangspunktet for plata, og selve forutsetningen for å forstå intensjonen med den.

LES OGSÅ: «Som rockens Johannes døperen, roper han ut sin nød»

Da blir heller ikke den i utgangspunktet vemodige låten «Avskjed» så trist likevel: «Auga kan ikkje skiljast åt, kjelder som ser mot det same hav. Det finst ingen avskjed. Det finst ingen død». Og litt senere: «Når eg lytter til vinden, høyrer eg di røyst. Når eg skodar mot døden, høyrer eg din song» (skrevet av kroaten Jure Kastelan, med norsk tekst ved Svein Mønnesland).

Innsikt

Tekstene følger en tematisk tråd som Molland nå nøster inn. De slår an de samme dype strengene som finnes i oss alle, uansett hvilken himmelhvelving vi befinner oss under. Derfor bærer tekstene preg av å være samlet med kløkt og omhu, noe som fordrer innsikt og forståelse for de ulike kulturer de er hentet fra.

LES OGSÅ: «At Vivaldi skriver for de umusikalske, er tull»

Noe Solfrid Molland har tilegnet seg gjennom sine mange reiser som gatemusiker i Europa, alene og sammen med musikervenninnen Synnøve Skree Skjeldal. Turer hvor hun har kommet i nærkontakt med vidt forskjellige mennesker og deres musikalske lydspor gjennom et ofte ulendt landskap. Molland har lært seg sigøynermusikk av romfolket, skrevet og fremført med helt andre forutsetninger, og av helt ­andre årsaker, enn masseprodusert populærmusikk.

Enkle ord og toner

På loffen i Europa har Solfrid Molland også latt seg inspirere musikalsk av alle katedralene hun har ­besøkt. Noen av inntrykkene er allerede­ gitt ut på to foregående utgivelser på KKV. Her samles trådene med nye selvkomponerte­ musikkstykker tilpasset tolv håndplukkede tekstbidrag. Til sammen innfrir de så til de grader utøverens uttalte ønske om å utgjøre en forskjell når det gjelder vårt syn på oss selv, andre mennesker, og jorda vi lever på.

LES OGSÅ: «Nobel kan åpne debatten om Norges deltakelse i krigen på nytt»

At en så vidtfavnende, noen vil sikkert si urealistisk, intensjon lykkes, skyldes først og fremst at Molland setter enkle ord og toner på store og vanskelige spørsmål. Sjelden har vel uttrykket «mindre er mer» blitt bedre dokumentert enn her.

Skjerper sansene

Stemmen og stemningen gir noen ganger assosiasjoner til en eldre plate fra samme plateselskap, Silje Viges Alle mine tankar fra 1994. Det er ikke mange slike plater, som hensetter lytteren til en tilstand hvor alle sanser skjerpes, virkeligheten rykker nærmere, og tiden liksom stopper. Det er en sjelden oppdagelse. På coveret står det: «Midt i skogen finnes en uventet glenne som bare den finner som har gått seg bort» (Tomas Tranströmer). Foruten en stemme som gir gjenklang i våre dypeste strenger, bidrar musikerne Hayden Powell (trompet), Mats Eilertsen (kontrabass), Torbjørn Økland (gitar og mandolin), og Nils Økland (fele) med et florlett musikalsk bakteppe.

Publisert: 2. oktober 2016
ANNONSE