Lavmælt om samvittighet

Når det belgiske brødreparet kommer med en film, er det grunn til å lytte. Det beundringsverdige er hvordan de to lykkes i å drøfte etiske spørsmål, midt i menneskers vonde hverdag.

Typisk er at regissørene benytter en stillferdig dramaturgi der det under overflaten ulmer av dilemmaer. Kvinne, ukjent er en lavmælt, men sterk film om personer som forsøker å flykte unna det de vet er rett.

Følsomme sosialrealister

I likhet med den britiske veteranen Ken Loach har Dardenne-regissørene skaffet seg et varemerke som følsomme sosialrealister.

I sin forrige film, To dager, en natt, sendte de Sandra (Marion Cotillard) ut på en vond tiggerferd. Hun var offer for nye vilkår i arbeidslivet der hennes kollegaer får velge mellom å en bonus på 1.000 euro eller å sikre at hun får beholde jobben med å lage solcellepanel.

Dermed må Sandra oppsøke de andre i håp om at de vil hjelpe henne. Dramaet gjenspeiler hvor ille det kan gå arbeidstakere som følge av finanskrise og flytting av fabrikker til Kina.

LES OGSÅ: Ishavsblod kan tolkes som et nært portrett av en utdøende yrkesgruppe. Eller som en feelgood-dokumentar om å slå søte seler i hodet med hakke.

To Gullpalmer

Dardenne-brødrene gjester hyppig filmfestivalen i Cannes, noe som har gitt dem to Gullpalmer. Første gang var for Rosetta, der de skar ut et ubehagelig stykke av samfunnskaka og dynket med den beske smaken av arbeidsløshet. Det handlet om tenåringsjenta Rosetta som bor med sin alkoholiserte mor, og som bruker all sin energi på å holde henne unna alkohol og å skaffe seg selv en jobb.

Gullpalmen vant de også for Barnet, en hjerteskjærende historie om to umodne tenåringer som får et barn sammen. Ungjenta Sonja er lykkelig over det nyfødte knøttet, men kjæresten, en småkriminell slubbert, har ikke følelsesapparat til å ta vare på et barn. Han er bare opptatt av å selge tyvegods.

Filmskaperne instruerer ofte amatørskuespillere i sentrale roller. Jérémie Renier som spilte den unge faren i Barnet, dukker sterkt opp igjen denne uka i Kvinne, ukjent.

Særlig minnerik er filmen Sønnen som handlet om en snekker, hans lærling og et rystende hevnmotiv. Jeg så filmen i Cannes rett etter Gaspar Noés kyniske og hevntørste Irreversible. De belgiske regissørene formidlet det stikk motsatte. Sønnen er en ren velsignelse fordi den er så håpefull: Det er mulig å tilgi og avstå fra hevn. En mann lar være å ta livet av tenåringen som i sin tid drepte sønnen hans.

Til sist må jeg nevne filmen Lornas stillhet som synliggjorde illegale innvandreres fortvilte grep for å få et hjemland i det rike Vesten.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Kvinne, ukjent

Mot denne bakgrunn overrasker det ikke at handlingen for det nye Dardenne-­dramaet involverer de fattigste i industribyen Liege, der det også bor mange innvandrere.

Men nå har filmskaperne valgt den ressurssterke, unge legen Jenny Davin som hovedperson. Hun driver privatpraksis blant de som strever. En kveld – én hel time etter stengetid – ringer det på, men Jenny lar være å åpne. Hun er opptatt med å irettesette en hospiterende legestudent som hun synes bør bli flinkere til å mestre sine følelser i møte med pasientene.

Resten av filmen handler ironisk nok om hvordan Jenny må streve med egne følelser. For personen som møtte en stengt kontordør den kvelden, viser seg å være en ung, svart kvinne som blir funnet død ved elva Meuse, bare et steinkast fra Jennys vinduer.

En slags kriminalgåte

Kvinne, ukjent utvikler seg til en krimaktig fortelling der Jenny får besøk av, eller besøker, pasienter som vi kan lure på om vet noe mer om hva som hendte med den ukjente kvinnen. Jeg røper ikke mer.

Men under overflaten handler det om at samvittigheten gnager og gnager. Jenny klarer ikke å slutte å gruble på hva som skjedde ved elvebredden. Hun føler sterkt at bare hun hadde åpnet døra, ville kvinnens liv vært berget.

Et sted midtveis kan man føle at Dardenne-brødrene har skapt en lege som blir engleaktig selvoppofrende. Ikke bare tar hun imot et vell av pasienter på kontoret, men går attpåtil på hjemme­besøk. Har hun aldri fritid? Har hun aldri tid til venner og selskapelighet? I allfall ikke i denne filmen.

LES OGSÅ: En handelsreisende utforsker hvor hårfin grensa kan være mellom å søke tilgivelse og å ønske hevn.

Samvittighetens røst

Men så vrir regissørene om tommeskruen enda noen hakk. Til tross for at legen får kjeft fra etterforskerne fordi hun drar rundt og spør om identiteten til avdøde, fortsetter hun fordi hun ikke får fred. Målet er ikke å gå politiets ærend, men å finne identiteten til kvinnen for å gi henne en gravstøtte med navn på.

Hva oppnår filmskaperne med sin historie? Jo, å gjøre Jenny til en katalysator for andres selverkjennelse. De får vite at hun har taushetsplikt, dermed tør de motvillig å komme til henne og fortelle om handlinger som ikke er vakre eller hederlige, bare ganske alminnelige og simple.

Dardenne-brødrene avstår helt fra å bruke musikk. I stedet domineres lydbildet av bråket fra biler som kjører forbi på veien mellom elva og Jennys kontor. Slik understreker de hvordan samvittigheten gnager og gnurer mot hjertets harde asfalt helt til sannheten legges åpen.

Det er tankevekkende og ­severdig.