En utmerket prest jeg kjenner argumenterte mot stillhetspauser i gudstjenesten ved å hevde at folk ville ha korte gudstjenester. «Mener du at tre minutters stillhet blir et tidsproblem når gudstjenesten varer i 70 minutter?», spurte jeg overrasket.
Hilde Sanden-Bjønness har skrevet en bok om stillhets- underet. Bakenfor ord og tanke går ad fontes – til kildene før epoken da kristendommen ble statsreligion og Kristus etter hvert skulle framstilles med herskerattributter.
Veileder
De underfundige tekstene til ørkenmødrene og -fedrene gjennomsyrer hovedperspektivet i denne boka. Gjennom seks kapitler og et praksis-appendiks veileder Sanden-Bjønness sine lesere med en mangetydig åpenhet. Hun klarer å vise hvordan mystikkens teologi er en handlings- orientert erfaring av det Kristus lærte sine disipler, og ikke minst hvordan Bibelens poetiske fortellinger henvender seg til den som søker Gud. Helligtekstene er slik forstått noe ganske annet enn en intellektuell forklaring eller et verbalt våpenarsenal. I et annet kapittel forklarer hun kirkens opprinnelige Treenighetslære og presenterer noen av de mest kjente mystikerne.
Kort sagt er mystikernes gave til ettertid og samtid bønnens inngivelse til handling, og selv bønnen til Gud blir gitt oss av Gud. Sanden-Bjønness skriver også om det falske og det sanne selvet, om visdomslære, hjerneforskning og barns meditasjon. Thomas Keating og Thomas Merton er blant ledestjernene.
[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]
Sentrerende bønn
Sentrerende bønn er kort fortalt det å oppsøke stillhetens tidsrom ved hjelp av et hellig ord eller uttrykk der tankene forstyrrer oss. Denne kontemplasjonen blir veien til en Kristus-kraft som hvert sekund vil omvende mørket i oss til lys (uten at vi må forbanne mørket), og som elter det sterkeste i oss til overgivelse, slik Ånden overgir det svake i mennesket til kjærlighets lyttende gjerninger, der selve det å lytte er en handling som blir gitt den enkelte.
I Sanden-Bjønnes lærde prosa merker jeg meg en kjærlighetsforståelse som tenderer mot en viss forskjønnelse, noe som kan virke ekskluderende for de av oss som strever med fromhetens avslepne uttrykk. Kan dette være den mystiske tradisjonens akilleshæl? Når Gud er den dypeste grunn i alle mennesker, må det også bety at Helligånden omfatter våre synder med en fordypende kjærlighet. Altså at fall og forgåelser hører med i troslivets smeltedigel, slik middelalderens Julian of Norwich vitner om.
Når Jesus bruker surdeigen som eksempel på Åndens gjennomsyrende kraft, viser det til en naturprosess som begynner i forråtnelse og fortsetter i en naturens skaperakt, bare varmen er lødig nok. Teksten i Bakenfor ord og tanke kan noen ganger bli for vakker til at dette skrøpelige og urene får skinne igjennom med sitt forvandlingspotensial. Forfatteren har ellers gode formuleringer for menneskeliggjøringen av det hellige, som når hun inspirert av den svenske forfatteren Bengt Pleijels ord skiller mellom perfeksjon og fullkommengjørelse, der det første er stillstand og det andre prosess.
LES OGSÅ: Dypdykk ned i Bibelen og Platons skrifter
Støyende tanker
«Bakenfor» er en viktig preposisjon her. Også kroppen har sitt bakenfor – ryggen, det vi ikke ser, sjelens skyggefulle bosted, ifølge noen tradisjoner. Det kan være en hjelp å forestille seg at støyende tanker blir lagt bak deg, forsiktig lempet over skuldrene, så å si. Cynthia Bourgeault skriver et sted at forstyrrende tankesurr ikke nødvendigvis skal bringes til taushet, men omfattes av en seende kjærlighet, den samme oppmerksomheten som omfatter hvert menneske i Gud.
Denne boken gir en god innføring i sentrerende bønn, som blant annet lignes med «å sitte i en skog og vente på å få se et sky rådyr eller en røyskatt». Forfatterens språkføring holder jevnt over høy standard. For eksempel kan hun la ordet «enbåren» føre til ordet «helbåren», om Kristi etterfølgere. Jeg merker meg også en rikholdig og velanvendt sitatbruk. Fortellingen om skole- klassen som startet første time med fem minutters stillhet gir en visjon denne boken kan være med på å virkeliggjøre!
LES OGSÅ: Peter Halldorfs stiller de store spørsmålene i ny bok
En lyttende kirke?
Når Den norske kirke dette året går inn i en ny æra, skjer det samtidig med en verdensomspennende gjenoppdagelse av urkirkens kildevell: Stillhetens bønn og kontemplasjonens kjærlighetsvei (våkenheten for Guds nærvær) åpner for en grunnleggende frigjøring. Helligåndens vare tilstedeværelse i mennesker gjelder jo alle, minst like tilgjengelig for lekfolket som for teologene, like nærværende i troende som hos ikke-troende. «Ordets kirke», som Martin Luthers reformasjon introduserte i vår del av verden for 500 år siden, kunne i tiden som følger bli en lyttende kirke. Den er folkekirke som frir seg fra dogmer og forterpede religiøse formuleringer, for å møte folks sjenerte gudslengsel.
Også i den sammenheng er Hilde Sanden-Bjønness veiledning en mulighetssvanger lærebok som faktisk begynner og slutter i hjertene våre, via en stille, speidende bønn. Derfra fører veien alltid videre til en aktiv, håpefull nestekjærlighet.