Anmeldelse

Av: Sindre Andersen anmeldelse@vl.no

Knut Ødegård begynner å bli en eldre herre, og han ­prøver ikke å legge skjul på det, ­eller å kimse av det. I år ­markerer han ­femti år som forfatter, og ­omslaget på hans nyeste bok prydes av ­Edvard ­Munchs Selvportrett ­mellom klokken og ­sengen (1943), hvor den ­aldrende kunstneren står flankert av en mørk bestefarsklokke og en lys seng. Dette er to objekter som tradisjonelt har vært tolket som symboler på tiden som går og den siste hvile som snart venter.

Men Tida er inne heter ­altså samlingen – en optimistisk ­tittel. For at tiden er inne, ­betyr jo egentlig at tiden er det vi har for oss her og nå, det som er inneværende. (Og selvfølgelig at den tiden vi har i oss, også inkluderer den tiden som har vært.) Både minnene og nået er del av et ­levende øyeblikk, og Knut ­Ødegård beveger seg ukunstlet fra barndom til aktuell samfunnsdebatt – veien er ikke alltid lynkort mellom dem, men de tar del i samme visjon preget av virtuost nærvær og intens ­menneskekjærlighet.

LES INTERVJU MED ØDEGÅRD: – Det kom eit menneskeleg ras i mitt liv