Bøker

Inn i livsmysteriene

Det er noe slående unorsk over Knut Ødegård. Og han skaper fortsatt konkrete bilder man ikke så lett glemmer.

Av: Sindre Andersen anmeldelse@vl.no

Knut Ødegård begynner å bli en eldre herre, og han ­prøver ikke å legge skjul på det, ­eller å kimse av det. I år ­markerer han ­femti år som forfatter, og ­omslaget på hans nyeste bok prydes av ­Edvard ­Munchs Selvportrett ­mellom klokken og ­sengen (1943), hvor den ­aldrende kunstneren står flankert av en mørk bestefarsklokke og en lys seng. Dette er to objekter som tradisjonelt har vært tolket som symboler på tiden som går og den siste hvile som snart venter.

Men Tida er inne heter ­altså samlingen – en optimistisk ­tittel. For at tiden er inne, ­betyr jo egentlig at tiden er det vi har for oss her og nå, det som er inneværende. (Og selvfølgelig at den tiden vi har i oss, også inkluderer den tiden som har vært.) Både minnene og nået er del av et ­levende øyeblikk, og Knut ­Ødegård beveger seg ukunstlet fra barndom til aktuell samfunnsdebatt – veien er ikke alltid lynkort mellom dem, men de tar del i samme visjon preget av virtuost nærvær og intens ­menneskekjærlighet.

LES INTERVJU MED ØDEGÅRD: – Det kom eit menneskeleg ras i mitt liv

Barnlig blikk

Flere av ­motivene kjenner vi fra ­Ødegårds tidligere bøker. Med kjærlig hånd blottstiller han ­eksistenser som står litt ut fra normalen, ­gjerne formidlet ­gjennom et ­barnlig blikk («Vêrmannen», «Pianostemmaren», Rotte-Nikken). Med en like sterk blanding av ­fabulering og presisjon ­avdekker han behandlingen av psykisk syke, krigstraumer og lobotomering. Skjebnen å være sønn av en landssviker tematiseres nok en gang, i et dikt hvor ­jeget blir ­tisset våt av kameratene i snøen. ­Ødegård kan være uforskammet og eksplisitt på en måte som framstår som «gammeldags», men ikke noe mindre relevant og virkningsfull. Han får også med et sterkt dikt om seksuelt misbruk av korgutter i den katolske kirken. I en samling som altså like selvklart klinger med toner av lovsang og «Christe eleison».

LES OGSÅ: Kretser inn eksistensens nullpunkt

Nådeløs aldring

Og da har jeg ikke nevnt det om «den ­feite ­jenta på ­treningssenteret,/så ­åleine ho./Ser henne her eg trør min 10 ­minutts runde/på spinningsykkelen med mine ­stilkute gamalmannsføter.» Diktene om den ­nådeløse aldringen er nok generelt de mest rørende for meg. Langdiktet «Duskregn», en dystopisk avgrunnsvisjon med Edda-dikt som ekko, har jeg ­vanskeligere for å få grep om. (Kanskje jeg er blitt for komfortabel i Ødegårds jordnære ­mytologi.) «Skuggar», om flyktninger fra ­Syria uten ­omsvøp, er like godt tilegnet Sylvi Listhaug. Innenfor et stødig personlig ­kosmos er Ødegård ytterst uforutsigbar.

Det er i det hele tatt noe ­slående unorsk over poeten, som altså er vår mest oversatte. 37 språk er det blitt. Særlig i den senere produksjonen hans er det lite av den staute underfundigheten, lite av det abstrakte luftige og det som har blitt populært å kalle «mystikk». Han lar det heller flyte på, klare scener, bugnende rekker av liv, angst, likstank og gudsbilder. Skjønt diktene gjerne kan være korte som knips. Man kan godt forstå at verden som sådan får ut minst like mye av Ødegård som av en Olav H. Hauge.

LES OGSÅ: Advarsler fra randsonen

Kristen del

Diktene i Tida er inne beveger seg kontinuerlig på en akse fra nede – havbunnen, «jordas grådige moldmunn» – til oppe – himmelen, «stjernesådd». Fuglene er et gjennom­gående symbol på frihet og flukt, kanskje et forslitt bilde, men alt annet enn lemfeldig brukt. Menneskets skjebne er å sikte mot himmelen, mot stjernene, men så tilslutt alltid falle. At man gjenoppstår i stjernehimmelen, er en annen sak: Dette er nok den tydeligst kristne delen av bevegelsen hos Ødegård. «Vi fødest i vår dødsstund», som det heter i avslutningsdiktet «Tida ute», som gir en messe-prosesjon som ­avslutning på livet – foruten å gripe inn i debatten om verdigheten til Downs-barn, de som har fått utdelt hvert sitt kromosom av «ein liten mann med grøn, smalbremma hatt».

Knut Ødegård skaper fortsatt konkrete bilder man ikke så lett glemmer, og skriver dikt som griper rett inn i livsmysteriene vi daglig tar del i.

Knut Ødegård er litteratur­kritiker i Vårt Land og ­anmeldes av Sindre Andersen, som er l­itteraturkritiker i Klasse­kampen.

LES OGSÅ: Knallsterk roman om «det norske»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker