ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Hyrden fra Argentina

Pave Frans taler med en autoritet som ikke stammer fra posisjon eller makt, men fra lang erfaring som medmenneske og kristen sjelesørger.

ANNONSE
ANNONSE

FAKTA: Sakprosa

  • Guds navn er barmhjertighet
  • Pave Frans, i samtale med Andrea Tornielli
  • Pantagruel forlag
Anmeldelse

Sjangeren understøtter inntrykket av en dialogisk pave, for i denne boken spør Vatikan-eksperten og journalisten Tornielli, og Frans svarer.

Slike bøker er gode å lese, for den som fører ordet kan bli avbrutt og bli bedt om å presisere eller utdype.

Boken handler om barmhjertighetens Gud. Det er ikke tilfeldig: Paven har proklamert et ekstraordinært jubelår, i barmhjertighetens tegn.

Dette året startet den 8. desember i fjor.

Ulike paver

Boken får godt frem mennesket bak pavetittelen.

Den store kontrasten til tekster fra den forrige paven, Joseph Ratzinger, blir raskt tydelig: Der den forrige paven var grundig og omstendelig - det var den tyske vitenskapsmannen og systematikeren som skrev - er Frans mer umiddelbar og folkelig: Jorge Mario Bergoglio er sjelesørgeren fra Latin-Amerika.

LES OGSÅ: – Paven har noe å melde selv til den mest aggressive ateist

Hans budskap er frelse og tilgivelse, og da særlig til de aller mest sårbare: De fattige og marginaliserte.

Alle slike forenklinger av pavene er litt skumle, for selvsagt var Ratzinger også prest, biskop og sjelesørger. Og: Bergoglio er jesuitt, noe som betyr at han er langt over gjennomsnittet kjent med teologi som forskningsfag.

Men i Ratzingers tekster var det alltid et forstyrrende ferniss, synes jeg, et snev av tysk autoritet og tung akademisk retorikk.

Dette tilslørende laget er fullstendig fraværende i argentinerens tekst.

Sjelesørger

Det blir raskt tydelig at vi har med en solidarisk pave som kan sin frigjøringsteologi, en prest som brenner for de ulykkelige, en sjelesørger som har brukt mye tid i skriftestolen, og da på begge sider av gitteret.

Pave Frans har fått et rykte som en måteholden mann, og han har gjentatte ganger minnet om viktigheten av omsorgen for de fattige.

LES OGSÅ: Paven har brukt to år på å bedre Vatikanets rykte

Ikke sjelden minner han om den Jesus som renset tempelet for verdslige forretninger: Frans har avskaffet bonusordningene til de ansatte i Vatikanet.

Han rydder opp i kirkelige grep som har fungert karrierefremmende, og han gjør store endringer i kurien.

Han har kritisert kardinaler som tror de er medlemmer av et kongelig hoff. Han er svært kritisk til at kardinalrollen sees som en dekorasjon.

Nytenkning

Frans vil ta den katolske kirken til mer medfølelse med mennesket, ikke mindre. Det er derfor ikke overraskende at han flere steder løfter frem den empatiske Jesus, han som ble slått av sterk medynk hver gang han så mennesker lide.

Denne forståelsen av kirkens kall er svært tydelig i samtalen: Frans vil ha en tilgivende kirke, ikke en kirke som fordømmer mennesker og støter dem vekk.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Han makter å vise frem hvordan dette kan gjøres uten at man tar vekk bevisstheten om syndens veldige makt over mennesket.

Dette representerer noe nytt.

Dette initiativet tar ham inn i nye tanker om gamle problemer, og særlig hans analyser av kirkens forhold til homofile mennesker er tankevekkende.

Feltsykehus

Hva kjennetegner pavens argumentasjon?

Frans ligger tett på Bibelen når han svarer. Han svarer ofte med eksempler fra Jesu liv, og da særlig de fortellingene som viser Jesu kjærlighet til de utsatte.

Han ser kirken som et feltsykehus, som må bevege seg dit hvor de aller mest sårede og skadde befinner seg.

Kirken må omfavne synderne, for prestene må huske på at de er like syndige som lekfolket.

Om lag halvparten av boken kunne egentlig gått inn på pensum til kommende prester, for han gir råd til prestene som sjelesørgere.

Han vil ha omsorgsfulle hyrder, ikke dømmende og skriftlærde prester.

Han vil ha prester som er glade i hele mennesket, også de vonde sidene.

Folk flest

Han viser hvorfor skriftemålets logikk - det å sette ord på noe man angrer på til en annen - er et dypt menneskelig behov.

I det hele tatt er det det allmenn-menneskelige som slår meg sterkest.

Frans slår ikke om seg med teologiske utlegninger, han prater som folk flest.

Hans analyser av den moderne tid, og det moderne menneske, er forutsigbare, men slett ikke gale: Menneskeheten er såret, vi lever i en likegyldig tid.

Menneskene påfører hverandre dype sår i form av sosial utestengelse, urettferdighet, fattigdom, slaveri, holdningsløshet og tøylesløshet.

Våre laster skaper ofre.

Der Ratzinger var en skarp ideologikritiker, med teologisk front mot markedsliberalisme og relativisme, er Bergoglio mer en forståelsesfull, men tydelig psykolog med et sterkt sosialetisk budskap.

Kanskje står han mest frem som en starets, denne gamle sjelesørgeren og menneskekjenneren man finner i den ortodokse tradisjonen?

Klokkeklar om synd

Det er også interessant å sammenligne Romas biskop med våre egne biskoper. Jeg tror de fleste biskoper kunne sagt mye av det Frans sier om Guds barmhjertighet.

Men det er noe urovekkende utfordrende med Frans sterke oppfordringer til solidaritet med verdens utsatte: Han taler med en særegen, etisk autoritet som vi ikke finner hos våre hjemlige biskoper.

Der norske biskoper svært sjelden taler om menneskets hang til ondskap, er Frans klokkeklar på syndens kraft i dag.

Og: Han hinter langt på vei om fordelene med konseptet «synd»: Han mener at uten synden vil Guds barmhjertighet og tilgivelse miste kraft.

Her har norske biskoper mye å lære av paven.

LES OGSÅ: I disse sakene har pave Frans markert seg

Særlig kapittelet om forskjellen på synderen og den korrupte viser en pave med stor menneskelig innsikt i de laster som hører til vår natur: Den korrupte skjuler det som holder ham som slave.

Han kamuflerer sin last med sin gode oppdragelse. Han sørger alltid for å holde fasaden i orden og redde sitt eget skinn.

Den korrupte er samvittighetsløs, mangler skam og tråkker på sin egen, og da også andres, verdighet. Dette er en farlig situasjon, for han har ikke noe samvittighetsnag, slik synderen kan ha. Dermed er synderen mer menneskelig enn den korrupte.

Fryktløs

Slike analyser ville fort vekk ha blitt oppfattet som upassende i vår hjemlige kirke: Man kunne jo stå i fare for å støte noen bort.

Det er denne manglende frykten for å utfordre som er det mest sympatiske i denne boken.

Frans har ikke tid til å tenke på kirkens omdømme. Det er kirkens omtanke for menneskeheten som står på spill.

ANNONSE
Anmeldelse

Sjangeren understøtter inntrykket av en dialogisk pave, for i denne boken spør Vatikan-eksperten og journalisten Tornielli, og Frans svarer.

Slike bøker er gode å lese, for den som fører ordet kan bli avbrutt og bli bedt om å presisere eller utdype.

Boken handler om barmhjertighetens Gud. Det er ikke tilfeldig: Paven har proklamert et ekstraordinært jubelår, i barmhjertighetens tegn.

Dette året startet den 8. desember i fjor.

Ulike paver

Boken får godt frem mennesket bak pavetittelen.

Den store kontrasten til tekster fra den forrige paven, Joseph Ratzinger, blir raskt tydelig: Der den forrige paven var grundig og omstendelig - det var den tyske vitenskapsmannen og systematikeren som skrev - er Frans mer umiddelbar og folkelig: Jorge Mario Bergoglio er sjelesørgeren fra Latin-Amerika.

LES OGSÅ: – Paven har noe å melde selv til den mest aggressive ateist

Hans budskap er frelse og tilgivelse, og da særlig til de aller mest sårbare: De fattige og marginaliserte.

Alle slike forenklinger av pavene er litt skumle, for selvsagt var Ratzinger også prest, biskop og sjelesørger. Og: Bergoglio er jesuitt, noe som betyr at han er langt over gjennomsnittet kjent med teologi som forskningsfag.

Men i Ratzingers tekster var det alltid et forstyrrende ferniss, synes jeg, et snev av tysk autoritet og tung akademisk retorikk.

Dette tilslørende laget er fullstendig fraværende i argentinerens tekst.

Sjelesørger

Det blir raskt tydelig at vi har med en solidarisk pave som kan sin frigjøringsteologi, en prest som brenner for de ulykkelige, en sjelesørger som har brukt mye tid i skriftestolen, og da på begge sider av gitteret.

Pave Frans har fått et rykte som en måteholden mann, og han har gjentatte ganger minnet om viktigheten av omsorgen for de fattige.

LES OGSÅ: Paven har brukt to år på å bedre Vatikanets rykte

Ikke sjelden minner han om den Jesus som renset tempelet for verdslige forretninger: Frans har avskaffet bonusordningene til de ansatte i Vatikanet.

Han rydder opp i kirkelige grep som har fungert karrierefremmende, og han gjør store endringer i kurien.

Han har kritisert kardinaler som tror de er medlemmer av et kongelig hoff. Han er svært kritisk til at kardinalrollen sees som en dekorasjon.

Nytenkning

Frans vil ta den katolske kirken til mer medfølelse med mennesket, ikke mindre. Det er derfor ikke overraskende at han flere steder løfter frem den empatiske Jesus, han som ble slått av sterk medynk hver gang han så mennesker lide.

Denne forståelsen av kirkens kall er svært tydelig i samtalen: Frans vil ha en tilgivende kirke, ikke en kirke som fordømmer mennesker og støter dem vekk.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Han makter å vise frem hvordan dette kan gjøres uten at man tar vekk bevisstheten om syndens veldige makt over mennesket.

Dette representerer noe nytt.

Dette initiativet tar ham inn i nye tanker om gamle problemer, og særlig hans analyser av kirkens forhold til homofile mennesker er tankevekkende.

Feltsykehus

Hva kjennetegner pavens argumentasjon?

Frans ligger tett på Bibelen når han svarer. Han svarer ofte med eksempler fra Jesu liv, og da særlig de fortellingene som viser Jesu kjærlighet til de utsatte.

Han ser kirken som et feltsykehus, som må bevege seg dit hvor de aller mest sårede og skadde befinner seg.

Kirken må omfavne synderne, for prestene må huske på at de er like syndige som lekfolket.

Om lag halvparten av boken kunne egentlig gått inn på pensum til kommende prester, for han gir råd til prestene som sjelesørgere.

Han vil ha omsorgsfulle hyrder, ikke dømmende og skriftlærde prester.

Han vil ha prester som er glade i hele mennesket, også de vonde sidene.

Folk flest

Han viser hvorfor skriftemålets logikk - det å sette ord på noe man angrer på til en annen - er et dypt menneskelig behov.

I det hele tatt er det det allmenn-menneskelige som slår meg sterkest.

Frans slår ikke om seg med teologiske utlegninger, han prater som folk flest.

Hans analyser av den moderne tid, og det moderne menneske, er forutsigbare, men slett ikke gale: Menneskeheten er såret, vi lever i en likegyldig tid.

Menneskene påfører hverandre dype sår i form av sosial utestengelse, urettferdighet, fattigdom, slaveri, holdningsløshet og tøylesløshet.

Våre laster skaper ofre.

Der Ratzinger var en skarp ideologikritiker, med teologisk front mot markedsliberalisme og relativisme, er Bergoglio mer en forståelsesfull, men tydelig psykolog med et sterkt sosialetisk budskap.

Kanskje står han mest frem som en starets, denne gamle sjelesørgeren og menneskekjenneren man finner i den ortodokse tradisjonen?

Klokkeklar om synd

Det er også interessant å sammenligne Romas biskop med våre egne biskoper. Jeg tror de fleste biskoper kunne sagt mye av det Frans sier om Guds barmhjertighet.

Men det er noe urovekkende utfordrende med Frans sterke oppfordringer til solidaritet med verdens utsatte: Han taler med en særegen, etisk autoritet som vi ikke finner hos våre hjemlige biskoper.

Der norske biskoper svært sjelden taler om menneskets hang til ondskap, er Frans klokkeklar på syndens kraft i dag.

Og: Han hinter langt på vei om fordelene med konseptet «synd»: Han mener at uten synden vil Guds barmhjertighet og tilgivelse miste kraft.

Her har norske biskoper mye å lære av paven.

LES OGSÅ: I disse sakene har pave Frans markert seg

Særlig kapittelet om forskjellen på synderen og den korrupte viser en pave med stor menneskelig innsikt i de laster som hører til vår natur: Den korrupte skjuler det som holder ham som slave.

Han kamuflerer sin last med sin gode oppdragelse. Han sørger alltid for å holde fasaden i orden og redde sitt eget skinn.

Den korrupte er samvittighetsløs, mangler skam og tråkker på sin egen, og da også andres, verdighet. Dette er en farlig situasjon, for han har ikke noe samvittighetsnag, slik synderen kan ha. Dermed er synderen mer menneskelig enn den korrupte.

Fryktløs

Slike analyser ville fort vekk ha blitt oppfattet som upassende i vår hjemlige kirke: Man kunne jo stå i fare for å støte noen bort.

Det er denne manglende frykten for å utfordre som er det mest sympatiske i denne boken.

Frans har ikke tid til å tenke på kirkens omdømme. Det er kirkens omtanke for menneskeheten som står på spill.

ANNONSE

FAKTA: Sakprosa

  • Guds navn er barmhjertighet
  • Pave Frans, i samtale med Andrea Tornielli
  • Pantagruel forlag
395652_NP.jpg

Har store forventninger til pave-effekten

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE