Hvor det er ånd til stede

I det kaoset av visuell støy som flimrer rundt oss, er det en lise å trå over dørstokken til Anna-Eva Bergmans grafiske univers i Samtidsmuseet akkurat nå. Det er 36 år siden sist hun mønstret stort i Norge, den gangen på Høvikodden. Det er på tide, men ikke for sent.

Fremmed fugl

Anna-Eva Bergman likte lite at hun ble kalt en fremmed fugl i Norge. Riktignok hadde hun byttet statsborgerskap fem ganger (om jeg har regnet riktig), men oppveksten og store deler av utdannelsen var norsk – hun regnet seg som norsk og «lengtet» norsk. Etter en turbulent barndom og forvirring, giftet hun seg som tjueåring med den tyske maleren Hans Hartung. Det ble skilsmisse, nytt giftemål, ny skilsmisse, sykdom og fortvilelse – før hun giftet seg for annen gang med Hans Hartung og flyttet til Antibes på den franske rivieraen, med stedets maritime alper i ryggen som skjold og en kronisk påminnelse om «nord», som lå som en klang i henne hele livet. «Jeg blir mer og mer norsk jo lengre jeg er borte», som hun sa.

LES MER: Trenger du lesetips til vinteren? Sjekk her!

Handler om lys

Det er uspennende å si at Anna-Eva Bergmans grafikk og malerier handler om lys, det sier jo alle. Men for henne var det ikke en frase. Lyset som forener dag og natt, vår våkne tilstand og våre drømmer. Lyset som forbinder det materielle med det immaterielle. I Bergmanns bilder gjenkjenner vi lyset som noe fysisk, vi lever av lys, det blir kropp. Sånn sett er det ikke «blendende» bilder som møter oss – det er formene, linjene, fargene, overflatene som til sammen gir en fornemmelse av glød, det er godt å kunne kalle det lys.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

En oppskrift

Selv ga hun på 60-tallet oppskrift på hvordan bildene hennes skulle stilles ut – i grupper: Stein, himmellegemer, fjell, fjorder, horisonter og bautaer. Hennes temaer – slik det også presenteres på Samtidsmuseet nå, bildene klinger i ly av disse begrepene. Alt runder seg av og går opp i en hårfin balanse mellom himmel og jord og det merkelige lyset som binder.

Matt i november

Fornemmer man en viss matthet, nå i november, en avmakt i møtet med en grå stillhet som setter oss på gyngende grunn, er Anna-­Eva Bergmans bilder et sted å hente kraft. For disse stille, formenes hemmelighet blir til et merkelig overskudd, det ligger i bilde­flaten og kan kjøpes for en inngangsbillett. Dette noe som bringer oss videre eller vekker en gjenkjennelse langt ut over det sette. Denne anelsen av det arktiske lyset, som blant annet slo inn i henne og gjennom henne under en begivenhetsrik tur på hurtigruta på 50- og 60-tallet (hvor hun og Hans H. var oppe døgnet rundt for ikke å gå glipp av noe), er Samtidsmuseet fylt av. En presisjon av iakttakelser, det er som kunsten blir «vitenskap». For gjennom kunnskap (som ikke skal overvurderes) og visdom (som en ikke kan vurdere høyt nok) når hun dithen at vi glimtvis øyner alt som ligger bak alt.

Åndelig gjengivelse

«Kunsten i dag trenger fornyelse!» – skrev hun med utropstegn i dagboken på slutten av 40-tallet: «Den må bli positiv! Menneskene skal ikke mer se sin sjelelige og materielle kamp skildret. De skal se resultatet av sin kamp – hvis de kjemper på den riktige side, med den riktige innstilling! Dette vil jeg gjøre til motto for alle mine arbeider. Hvor det er ånd til stede, som for eksempel hos Picasso, beviser han at på tross av (ikke på grunn av) formenes forfall eksisterer det en åndelighet som overstråler alt det materielle». Og senere, som 37-åring: «Likesom det finnes lover om hvorledes man skal gjengi naturen «naturalistisk» finnes det også lover for en «åndelig» gjengivelse av naturen. Disse lover har intet med naturalismens perspektiv å gjøre, men er helt basert på rytmen, stemningen – det åndelige innhold – tanken. Likeledes finnes det lover for en åndelig anatomi som ikke har med vanlig anatomi å gjøre. Den åndelige anatomi er rytmens bevegelseslære i bildet.»

Lutres

Som sagt, det er ingen bilder her som motstandsløst «stråler» lys – det lutres og ligger i kontraster og materie. Mange av bildene er mørke, men mørket er jo lysets mor, slik natten er dagens. I denne sammenhengen mister ordet «abstrakt» mening – det er bare enn teknisk varedeklarasjon, lyden av et datostempel.

Etter alle disse ordene, kommer jeg på at kunst jo er noe man først og fremst slipper innpå seg, ikke noe man snakker høylydt om. Derfor stanser jeg her.