Onsdagens filharmonikonsert i Oslo (den gjentas i kveld) var av det reneste slaget, så utenfor de pompøse slagmarkene det er mulig å komme. Det kan gjøres depressivt, melankolsk, kjedelig, hysterisk – Alexander Shelley og hans medsammensvornes utgave var så tydelig og myndig at det til slutt bare var lys og mørke igjen, ingen halvhjertet skumring.
LES OGSÅ: Lekent og skjebnetungt fra Filharmonien
For oss alle
Mozart var ingen kirkegjenger, men han takket sin Skaper. Tankene på døden var gravert i ham. Han var ikke selvopptatt, han satset på nåden – og at hans rekviem ville bære ham over. Han var klar for det. I det lyset var fremførelsen sann og på alle måter sikker, så slankt og uten fiksfakserier Shelley manifesterte denne bønnen for Mozart og for oss alle. Jeg tenkte, også for naturen, som dør rundt oss.
LES OGSÅ: I ly av kaos
Gledeståre
Et minimalisert orkester, et gigantisert kor og fire inderlig innforlivede solister gjorde dette til langt mer enn en konsert. Som teologen Hans Küng skriver i sin Mozart-bok: «Den er ikke bare en ramme for liturgien, den er liturgi.» Det betyr et bånd mellom Gud og mennesket. En liten gledeståreopptelling etter konserten, ville rimeligvis gitt forbløffende resultater.
LES OGSÅ: Går løs på Bach med banjo
Alt klaffet
Det var levering i alle kanaler - det uvanlig enorme koret, ikke minst, som Øystein Fevang hadde drevet til kraft, presisjon og klarhet. Orkesteret – som ikke alltid er like heldig med Mozart – var det til de grader. I lynne, kraft og eleganse står Shelley som en arvtaker etter den glemte 1950-tallsgiganten Guido Cantelli. Det klaffet.
