Handlekraftig vidunderkvinne slåss mot krig

Når jeg blir revet med av actioneventyret Wonder Woman, er det fordi den kvinnelige superhelten er så mye mer enn flott å se på.

Vakker er hun, og slåss kan hun med sin gylne lasso, et solid skjold, armbånd som kan stanse kuler og krutt, samt et sverd som kan drepe guder. Men vel så viktig er at vidunderkvinnen har både tanker og følelser med seg når hun vil redde menneskene fra elendighet.

Bakgrunn

Det er paradokser knyttet til Wonder Womans opprinnelse. Skikkelsen ble skapt i en tegneserie i 1941 da psykologen William Moulton Marston ville lage en ny Superman-helt. Kona, Elizabeth, ba ham lage en kvinnelig helt.

Marston skal ha formet sin tegneseriefigur påvirket av Margaret Sanger, en pioner innen familieplanlegging. Inspirasjon ga også Sangers niese, Olive Byrne, som Marston falt for og forlangte å få leve sammen med parallelt med hustruen Elizabeth. Han fikk barn med begge.

Wonder Woman ble kledd i lite tekstiler. Stadig var hun bundet av lenker, men brøt alltid ut av dem. En gyllen ørn og det amerikanske flaggets stjerner på drakten ga henne et patriotisk preg.

Marston døde i 1947, og Wonder Woman ble videreført av tegnere som brukte henne på nye måter. Mange har spurt hvordan en krigersk heltinne kan bli et feministisk forbilde.

Amasone-slekt

Et actioneventyr må ikke vurderes med en realistisk målestokk.

Wonder Woman stammer fra de greske amasonene, en gruppe superkvinner som lever isolert på øya Themyscira i en mytologisk dimensjon. Den yngste er prinsesse Diana.

I filmens flotte åpningsscener trygler gløgge, lille Diana (en fjern slektning av Pippi Langstrømpe) om å få lære å slåss like suverent som moren og de andre amasonene.

Her såes frøet til filmens filosofiske konflikt: Diana lærer at krigsguden Ares står bak all krig på jorda. Snart arver hun et viktig oppdrag: Å bruke sverdet Gudedreperen når tiden er inne.

Kallet våkner til liv da den amerikanske piloten Steve Trevor (Chris Pine) braser inn i amasonenes sfære. Hans ankomst gir Diana en sjokkleksjon i 1. verdenskrig. Skuespillerne Robin Wright og Connie Nielsen leder myndig an i imponerende koreograferte kampscener der mennesker gir dem dødsfarlig motstand.

Snart ber Diana om å få følge Trevor til London hvor han jobber som spion. Hans ambisjon er å avsløre tyskernes onde hensikter i verdenskrigen. Hennes motiv er å drepe krigsguden Ares.

Slik får vi følge Dianas oppvåkning fra et naivt syn på tilværelsen til den dagen hun ikler seg Wonder Womans attributter for å stanse krigshandlingene ved skyttergravene i Belgia.

Man kan alltid diskutere hvilke nasjonaliteter som blir skurker og helter i film. Her er tyskere, en spanjol og en forrædersk brite de onde, mens en skotte, en araber og en indianer havner på de godes lag.

Viktigere er at regissør Patty Jenkins får den filosofiske understrømmen til å fungere: Diana tvinges til å vurdere om krigen er menneske- eller gudeskapt. Er vi selv skyld i all elendighet på kloden, eller drives historiens tannhjul av metafysiske makter? Kan mennesker av god vilje bekjempe ondskap ved å ofre livet sitt?

Et feministisk ikon

Jeg tror en mannlig regissør ikke ville ha lykkes like godt som en kvinnelig i å framstille Wonder Woman som et feministisk ikon i 2017.

Grunnen er at Jenkins ikke dveler ved heltinnens kroppslige former. Diana – i Gal Gadots flotte skikkelse – har vokst opp i en dimensjon som gjør henne lykkelig uvitende om det seksuelle spillet i menneskenes verden, der mannen gnikker selvsikkert på sin førstefiolin og kvinnen underkaster seg hans kontroll.

LES MER: Tanken om musikk som motkultur smuldrer

Visst finnes det en ambivalens her. Også Jenkins lar Diana være sparsomt påkledd, men skjuler henne oftest under en svart kappe. I sentrum står Wonder Womans følsomhet overfor krigsofrene og hennes trang til å stanse lidelsene.

Det er herlig å se en actionfilm der den kvinnelige hovedpersonen ikke gjøres til et objekt for det mannlige øyet og det seksuelle begjæret. En romantisk scene svekker ikke dette inntrykket.

Befriende er det også at Jenkins styrer unna den sentimentale USA-patriotismen. Indianeren i Dianas følge får si at det var Trevors forfedre som tok landet fra hans folk.

Lekkert gjort

I senere år har vi fått så mange nyskapinger innen visuelle effekter at det må være vanskelig å legge listen høyere.

Også her lykkes Jenkins, blant annet med fantastiske, akrobatiske stunt fra amasonene som fryses midt i rundkastene og ser ekstra effektfulle ut. En serie slåsscener der Wonder Woman eksploderer i all sin kraft og styrke, er meget severdige.

LES MER: Festivaler drømmer om festspill-pott

Regissøren holder det gående i 2 timer og 20 minutter, noe som kjennes litt for langt. Men flere humoristiske bifigurer og scener med roligere tempo underveis skaper en fin balanse mot det actionfylte fyrverkeriet til slutt. Ensemblet av dyktige skuespillere gjør en utmerket jobb.

Kan Wonder Woman bli et feministikon i kampen for en bedre verden? Mitt svar er ja. Jenkins har skapt et strålende symbol for kvinner som vil handle selv i møte med ondskap.