Glitrende om radikalisering

Vår tids store drama er gjenstand for flere bøker i høst. Erlend Ofte Arntsen kom nylig ut med Fremmedkrigerne, om radikaliseringsprosessen til tre norske gutter fra Fredrikstad, og Lars Akerhaugs Siste jul i Kairo handler om hvordan kristne fordrives fra store deler av Midtøsten. Åsne Seierstad er nå ute med boken To søstre. Det er historien om da Ayan (19) og Leila (15) i oktober 2013 frivillig bestemte seg for å reise til Syria for å bo i et for dem sannere muslimsk samfunn.

Den dramatiske pulsen i boken er faren Sadiqs desperate forsøk på å få døtrene sine hjem igjen. Dramaturgien i boken er verdig en velkomponert krim, som til alt overmål er fra virkeligheten. Faren har reist mange ganger inn i Syria, i åpenbar livsfare. Hans historie viser innsiden av IS sitt skrekkvelde.

«Frafallen»

Ayan og Leila har begge giftet seg med IS-soldater og fått barn. Søstrene vil heller ikke tilbake til Norge, ifølge de rapporter man har om dem. De holder sporadisk kontakt med moren Sara og broren Ismael. Takken for farens forsøk på å redde dem, er at de har avskrevet ham som frafallen.

Seierstad har satt sammen et lappeteppe av kilder som til sammen utgjør boken. Nesten alt vi får vite om søstrene etter at de forlater Norge, er gjennom samtaleloggene på Messenger med broren Ismael. Det er her vi nærmer oss motivene og begrunnelsene. Leila skriver at den som dør som martyr, kan velge med seg sytti familiemedlemmer til paradis. Hun har «ofret seg for dem» (altså resten av familien). Begge skriver uten fnugg av tvil om både sin religiøsitet og troen på IS sitt prosjekt.

LES OGSÅ: Tømmingen av «Jungelen» i Calais har begynt

Syria-krigen

To søstre er også en gjennomgang av både opptakten til og status for den aktuelle Syria-krigen. Den består av mange ulike grupperinger og militser, men Seierstads gjennomgang er så klar som konflikten kan fremstilles, uten å forenkle. Fra den gryende borgerkrigen, demokratiforkjemperne, Europas nøling og en motvillig Obama. Verden så vekk, skriver Seierstad.

Bokens store spørsmål er hvorfor søstrene valgte å reise, og hva som kunne ha stoppet dem. Hvordan kunne de bli så overbevist? Kapasiteter har lenge lurt på det samme. Bob Dylan fikk nylig nobelprisen i litteratur, og et sted på sekstitallet sang han sin undring over at krigførende tenkte de hadde Gud på sin side. Det er akkurat det Sadiq, Sara og Ismael i dag sitter i Norge og lurer på.

Seierstad skriver: «For noen var det eventyret som trakk. For andre brorskapet. For andre igjen et hat. En ting var sikkert – Syria ga dem en retning i livet, en følelse av å gjøre det rette. Og om du ble drept, var du garantert en plass rett under Guds trone.»

Ikke oppmerksom

Årsakssammenhengene er komplekse, men i ettertid ser man gjerne noen spor som kunne varslet om feil kurs. Sadiq må innrømme at han ikke ante hva døtrene hadde gjort, eller hvem de hadde tilbrakt tiden med, det siste året før de reiste. Han kjente ingen navn, kjente ingen ansikter. Han hadde ikke vært noen oppmerksom far. Sara kan ikke huske sist klassevenninnene var på besøk hos døtrene. Siste året ble særlig Ayan mer taus og innesluttet, mens hun skrev skolestiler som omhandlet radikal religion. Begge søstrene ytret mer radikale meninger, og klesdrakten ble mer konservativ. De ville ikke ha gym på grunn av mulig kroppskontakt med gutter.

LES OGSÅ: Geitelivet ga innsikt i egen dødelighet

Skarp dreining

Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv.

Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?

Personlig verdidom

Bare et sted synes Seierstad å tråkke over linjen og komme med en personlig verdidom, og den er svak. Hun skriver om at de unge jentene lånte øre til predikanter som hevdet at vesten ikke var fornøyd før det ikke fantes muslimer igjen. Så skriver hun: «Og hvorfor skulle de ikke tro det? Når vesten ble stadig mer opptatt av hva muslimer burde og ikke burde gjøre, hva de kunne og ikke kunne ha på seg? Det var frykt og uvitenhet på begge sider.» Det fremstår som en relativiserende og svak analyse.

Seierstad skriver også det de fleste er enige om. Til syvende og sist handler forebygging om gode oppvekstsvilkår i sårbare barne- og ungdomsår. Det er bare det; hvilket land har bedre oppvekstsvilkår enn Norge? Gratis skolegang, helsehjelp, oppfølgingstjeneste fra kommune og stat. Hvis systemet ikke fungerer i Norge, hvor kan det fungere?

FILMANMELDELSE: Innbyggerne på Lampedusa lever av det samme havet som flyktningene dør i

Viktig bok

To søstre er en viktig bok om vår tids store krigs- og flyktningdrama. I faktastrekkene minner Seierstad oss på hvor nært det tross alt er. Som at rettsaken mot de gjenvendte norske IS-soldatene i fjor startet etter at PST ikke lenger torde å la dem være på frifot. De satt nemlig på samtalelogger som handlet om å sprenge en barnehage. Les det en gang til: I Norge snakket returnerte Syria-farere om å sprenge en barnehage. Det er opplysninger nok til å ta nattesøvnen fra alle norske småbarnsforeldre.

Så er det flere problematiske sider ved å skrive en bok om to jenter bosatt i en krigssone - som selv ikke uttaler seg til forfatteren. Seierstad er i et lengre etterord innom de betenkeligheter hun selv har gjort. Det er forhold forfatteren ikke vil ha kontroll over, slik som hvordan boken kan og vil bli brukt. Men vurderingene virker veloverveide.

Jeg trodde ikke jeg skulle skrive dette, men dette er en norsk sakprosabok som er enda bedre enn Morten A. Strøksnes' bok om Midtøsten, Hellig grunn. Det blir garantert Bragepris på Åsne Seierstad i år.

LES OGSÅ: Misjonærsønn bestemte seg for å sykle hjem til «Etiopia» da han mistet retning i livet, men reisen fikk en uventet vending

Følg oss på Facebook og Twitter!