Gi Oscar til ­islandske sauebønder

Hva sier du til brødre som sender meldinger med bikkja fordi de ikke har snakket sammen på 40 år? En bonde som gråter sårt inntil mulen på en sau? Som ikke har en arving å bekymre seg for, men er villig til å begå alvorlige lovbrudd for å berge saueflokkens slekts­tavle? Det er ei sann skrøne som er saga­folket verdig.

Skrapesjuke

Filmen Stabukker er Islands kandidat til Oscar for beste utenlandske film. Den kan allerede smykke seg med en spesiell heder fra Cannes-festivalen. Det slutter vi oss til. Brødrene Gummi og Kiddi bor ei drøy traktorreise fra nærmeste lensmann i en dal på Island. Å si at de driver med sau blir feil. De kultiverer sau med samme nidkjærhet som en vinbonde har for druer. Og så hater de altså hverandre på godtfolks vis i taus trass.

Jeg har ikke sett frodigere gubber i mer autentiske interiører siden Salmer fra kjøkkenet eller Heftig og begeistret. Du kjenner eimen av hvert rom i de kjerringforlatte husene. Her lukter du bønder som steller vel så godt med dyras hygiene som med sin egen. Likevel får eldstebroren påvist den fryktede skrapesjuk­en på sin bestand.

LES OGSÅ: Sjelden går en film så inn i nyhetsbildet

Fesjå

Både måten og tidspunktet det skjer på er den verst tenkelige. Samme kveld som Gunni må tåle ydmykelsen av å se sin premievær havne på andreplass bak brorens på det lokale fesjået, får han en mistanke om at den premierte bukken er bærer av sykdommen som kan føre til nedslakting og legge hele sauebygda øde. Den frykt­ede skrapesjuken har aldri vært påvist her før. Etter full nedslaktning og desinfisering må det gå to år før man kan starte opp igjen. Ryktet går om at et sted måtte de gjennom to og tre nedslaktninger.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Respekt

Selv om den mest ­desperate broren tyr til både hagle­ og brennevin når saueflokken må slaktes, er det ikke antydning til Snøfte Smith-­raljering i miljøskildringene. Hele bygdelaget er tegnet med dyp respekt både i festlig lag og når de i desperasjon er samlet for å drøfte den inntrufne katastrofen. Grimur Hákonarsons regi slipper ikke til et gram nedlatenhet ­eller klein sympati. At Gunni løfter opp den halvt døddrukne, halvt dypfrosne broren med traktorskuffa og dumper han foran akuttinntaket etter en lang tur i islandsk tundra, er også fortalt med bilder som gjør at du blir sittende å måpe, mer enn du ler.

LES OGSÅ: Som å dra av et plaster veldig, veldig, veldig sakte

Listig plan

Jeg måtte sjekke om Sigurður Sigurjónsson og Theodór Júlíusson er skuespillere eller om de faktisk figurerer som noe i nærheten av seg selv i de mange intime og rørende bildene. Førstnevnte er etter det jeg leser mest kjent som en komiker i hjemlandet. Her er han en alvorsmann av den sorte muld og kledd i den varmeste ull. Mens storebroren går i hundene, klekker Gunni en listig plan på hvordan han kan klare å leve videre etter at skrapesjuken har herjet. Siden denne planen får følger for siste halvdel av filmen, skal det ikke røpes en tomme av den snekringen han tyr til.

Bildene av snusbrune stuer og svett kjellerskumring er kombinert med de lyseste og dystreste naturskildringer. Lydsporet er like gjennomført. De første bildene ledsages av lyden­ av landsbygda der avstander måles i sauebreking eller en firhjuling som nærmer seg. Jeg tror ikke det er musikk å høre før In dulci jubilo klinger fra radioen da Gunni feirer sin alenejul. Når skrapesjuken har rammet, og vinterkulda biter, akkompagneres storslåtte landskapsfotografier av Atli Örvarssons kalde klaverklanger.

Stabukker er Grimur Hákonarsons andre film. Han debuterte i 2010 med filmen Sumarlandið som ble nominert til den islandske Edda-prisen for beste manus. Nå kan det vanke gildere trofeer.