Anmeldelser

Fram fra ­madrassen

Brevsamlingen mellom Astrid Lindgren og tenåringen Sara er et mysterium av ei bok.

Tenk så mange barn som skrev brev til Astrid Lindgren! Men hun brevvekslet bare med ett av dem. Hvorfor valgte hun henne? Hva skrev de om? Hvorfor holdt de på så lenge? Hadde de gjensidig glede av dette?

Tidlig i brevvekslingen skriver­ Lindgren til Sara Schwardt: «Er det mulig for deg å sørge for at slike brev ikke blir lest av ­andre?»

«Brevene dine legger jeg under madrassen» svarer Sara. Det er blitt bokens tittel.

Det leder oppmerksomheten til at det vi her får lese, egentlig ikke var ment for våre øyne. Det er autentiske betroelser fra ei jente midt i de sårbare tenårenes virvelstrømmer, og personlige svar fra en verdensberømt forfatter.

LES MER: «Negerkonge» tas ut av Pippi-bøkene

Egen ungdom

Astrid Lindgren formulerer seg naturligvis annerledes her enn hun gjør i bøker og andre skriv ment for publisering. Dette er noe av det spennende med boka: Man får en følelse av å komme litt nærmere personen man ellers bare kjenner som forfatter. Her forteller hun for eksempel om ­arbeidsprosessen sin, hvordan hun stenograferer, retter, krøller papir og kaster det vekk, og prøver igjen. Men det er annerledes når hun skriver brev: «Da bare hamrer jeg i vei – som nå!»

Astrid Lindgren var lenge tilbakeholden med opplysninger av personlig karakter. Selv portrettintervjuer ble preget av sak og prinsipielle synspunkter. Men med årene løftet hun på sløret, og etter hvert fikk vi kjennskap til dramatiske hendelser i hennes tenår, som nødvendigvis må ha preget henne både i livet og som forfatter. Hennes forhold til en gift sjef, og det at hun fikk et barn utenfor ekteskap, som hun var nødt til å plassere bort, må ha satt spor.

LES MER: Nå kommer Anne fra Bjørkely

Sterk omsorg

Kanskje var det såre minner om denne vanskelige tiden i eget liv, som fikk henne til å engasjere seg så sterkt i unge Sara. For det gjør hun virkelig. Man merker at hun identifiserer seg, og har en overraskende sterk omsorg. Brevene dem imellom har en klar retning: Sara skriver til Astrid, og Astrid svarer. Og hun svarer med følsom innlevelse. Hun snapper opp noen uttrykksmåter, som styrker båndet mellom dem, og blir som en slags felles sjargong.

Det er helt nydelig å lese hvordan den erfarne, livskloke kvinnen leser både på og mellom linjene, og svarer med store doser forståelse, litt forsiktige råd og aldri en bebreidelse. Det eneste hun legger tungt inn over Sara er at hun bør gjøre sitt beste for ikke å røyke eller drikke seg full. Men også formaningen er gjort med respekt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kristen omvendelse

De få gangene Astrid betror seg om dypere følelser til Sara, får hun ikke noe relevant svar. Tenåringen har det travelt i bobla si. Astrid forteller om en nær venninne som ble påkjørt og drept, men Sara skriver tilbake om forholdet til læreren sin, som hun er så forelsket i.

Etter noen år tar brevvekslingen en vending. Det skjer når Sara får en kristen omvendelse. Da følger noen brev der hun forsøker å påvirke Astrid i samme retning. Også dette takler den kloke gamle damen nydelig. Uten å såre den nyomvendte, lykkelige Sara, og uten å hykle noe for egen del, gir hun uttrykk for glede på hennes vegne. I disse brevene blir det også luftet interessante tanker omkring kristent tankegods i bøkene Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte. Astrid forteller også om sitt forhold til Bibelen.

I et etterord, et «siste brev til Astrid» skrevet etter hennes død, setter den 53 år gamle Sara selv ord på hva denne brevvekslingen betydde for henne: Det å bli sett! I «disse isolerte, mørke første tenårene, tomme og begivenhetsløse på nesten alle måter, foruten tanker og savn, og hvordan brevene dine plutselig kom inn i livet mitt...».

Bli sett

Hun drøfter også om det er galt å utgi denne private brevvekslingen i bok, når forutsetningen fra begges side var at mottakeren ikke måtte vise brevene til noen.

Som leser føler jeg ikke at jeg får innsyn i noe som burde vært beholdt privat. Tvert imot, lange strekk i boka er preget av selvfølgeligheter – så lange at man innimellom tenker at det er ­uinteressant. At Sara gjentar og gjentar at hun er himmelfallen over at den store Astrid Lindgren vil brevveksle med henne, er ett eksempel. Men samtidig er det en interessant del av helheten: at «den store Astrid Lindgren» faktisk holdt fast på sine hjertelige og oppmuntrende svar selv til slike brev.

Klokskap

Verdien for oss som leser dette i dag, ligger i skildringen av hvor smertefullt det kan være å vokse opp, og i å se rollemodellen Astrid i møte med dette. Det er vakkert.

Det er ei bok med mye klokskap og varme. Riktignok må man gjennom en god del jabbing om vanlige, helt uinteressante hendelser, men man kunne kanskje ikke kommet inn til erkjennelsen uten å gå denne lange veien.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser