Hanne Ørstavik lykkes med det som kan kalles kjernen i hennes prosjekt. Nemlig å vise hvordan erkjennelse får estetisk form i en roman. Som i Kallet – romanen (2008) er jeg-fortelleren i Over fjellet navnløs. Hun gransker hvem hun var som barn og hvordan hun er blitt som voksen. Karakteristisk for Ørstavik sneier hun i flere av romanene innom egen barndom. Tungt og tydelig i Tiden det tar, men også i Kallet- Romanen, stikker oppveksten stumpvis fram. I årets bok forsøker jeg-fortelleren å gripe seg selv i ulike tidligere aldre for å elske seg selv som den hun var. Ørstavik er inspirert av de franske forfatterne som gjorde opp med en tradisjonelt realistisk romanform. Men spesielt Marguerite Duras, som skrev om seg selv i ulike livsfaser gjennom hele forfatterskapet, skapte forbindelser mellom forskjellige identiteter og utforsket erotikkens eksistensielle muligheter, blant annet i romanen Elskeren (1984).
Ørstaviks to seneste romaner, Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux og På terrassen i mørket, utforsker seksualitetens erfaringsrom. Årets bok er altså den tredje i rekken som handler om seksualitet – men denne gangen som eksistensiell frigjørende kraft i sammenheng med det å skrive og skape kunst. Metanivået er langt tydeligere enn i de to forrige. Over fjellet åpner skriveprosessen og viser frem pågående estetisk bearbeiding.
Fjellrute
Konkret handler Over fjellet om at jeg-fortelleren skal skrive en roman og gå en fjellrute som starter i Frankrike og ender i Spania. Den samme ruten som den tyske filosofen Walter Benjamin gikk 25.september 1940 på flukt fra nazistene. Han slapp ikke inn i Spania, og begikk selvmord.
LES MER: Jan Kjærstad skriver i kjølvannet av 22. juli.
To andre kvinner, Leonie og Wilma, skal med på turen. Wilma er fra Berlin. Hun er filosof, fra tysk høyborgskap og reflekterer noe av Walter Benjamins bakgrunn. Leonie er en billedkunstner fra Paris. Gjennom disse to åpner en akademisk og en estetisk innfallsvinkel romanens betydningspotensial. Samtidig kan kvinnene oppfattes som ulike sider ved jeg-fortelleren selv. Deres oppvekster, erfaringer og tanker speiler og utvider jeg-fortellerens selverkjennelsesprosjekt. De to romankonstruksjonene, Leonie og Wilma, viser ulike innganger til det samme komplekset. Men betydningsdannelsen ligger aldri fast, den beveger seg. Og mellom erfaringene disse kvinnene gjør og den selvgranskningen jeg-fortelleren holder på med, dannes forbindelser og assosiasjoner. Som sirkler som utvider seg, skapes romanens erkjennelsesrom. Det liker jeg. At Ørstavik så intenst forsøker å vise hvordan erkjennelse skapes, overbeviser.
LES MER: Vil guide i Guds ord
Kan tippe
Utfordringen med denne teksten er at jeg-fortellerens selvgransking kan tippe, slik at den oppfattes som lite vedkommende. Et av denne romanens bærende bilder avsluttet forrige bok. På terrassen i mørket, ender med at Paula (jeg-forteller) tar en liten jente, henne selv som barn, inn til seg. Det frigjør et «Nei» i Paula. I Over fjellet kommer jeg-fortelleren tilbake til «småjentene. Sakte, jeg vil vente på dem. Jeg vil at de skal leve i meg. Jeg vet at det er de som vet om alt jeg lengter etter å få tilgang til». Hun tror at dersom hun klarer å nå frem til den hun var i en tidligere alder og anerkjenne den jenta hun var, vil det frigjøre noe i henne. Som for å argumentere mot dette, frigjørende, spør teksten om det kanskje er slik at alt vi bærer i oss, forutbestemmer livene våre: «Velger vi, i disse øyeblikkene i livet, når noe skjer oss og vi står ved forandringens sted. Hva i oss er det som bestemmer.» Her svarer nemlig romanen at det som avgjør, er behovene til «den jenta hun hele tiden glemmer. Som er henne hun var en gang». Det blir dystert, dersom udekkete behov i barndommen forutbestemmer valgene vi tar. Men igjen beveger teksten og meningsdannelsen seg, og overfor det som er ufritt, settes de frigjørende kreftene seksualitet og kreativitet kan tilby oss, som eksistensielle mulighetsrom.
Synes klattvis
Selv om alle småjentene jeg-fortelleren bærer i seg, er sterke litterære bilder, blir tiltroen til psykoanalytisk tolkning av livet for dominerende. Av og til truer jeg-fortellerens selvstudie med å ødelegge. Referansen til Walter Benjamins liv og verk har potensielt ladet teksten med enorm betydning, men dette drukner nesten i selvgranskingsprosjektet. Han synes liksom bare litt klattvis i teksten. Slik speiles vår egen tid som selvsentrert og selvopptatt.
Naken metafysisk lengsel dukker jevnlig opp i forfatterskapet. Redselen for «at inni alt sammen, er det tomt». Kunsten bærer også muligheten for meningstomrom i seg: «Som med skrivinga, også. Har det en kjerne eller er det bare et skall rundt noe som det aldri kommer i berøring med.» Det frister å si at et svar til angsten for eksistensens tomrom, er romanen som en evig undersøkende prosess. Denne har virkelig funnet en sterk form i Over fjellet.
