Anmeldelser

Forener vest og øst

Orhan Pamuk henter fra mytene og skrur sammen materialet sitt til et velbygget verk. Elementer fra østlig og vestlig selvforståelse, og fra Bibelen, åpner teksten for fortolkninger.

Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk har sagt at han liker å endre måten han skriver på fra bok til bok og at mange lesere overraskes i møte med en ny bok fra hans hånd. Årets roman Kvinnen med rødt hår er fortreffelig skrudd sammen med en flott sirkelkomposisjon – ren fryd. Fjorårets bok var utflytende og detaljrik, tett forankret i moderne tyrkiske historie og fortalt fra Istanbuls gateplan. I år følger vi utviklingen av et stadig mer moderne og raskt ekspanderende Istanbul fra byggherrens ståsted.

Ulikhetene til tross er kvinnenes fremtredende posisjon viktig i denne boka. I den forrige var kona til gateselgeren grunnpillaren i livet hans. «Kvinnen med rødt hår», som har gitt den nye romanen tittel, dramatiserer skjebnesvangre fortellinger. Hun tar ikke all verdens plass, og likevel får hun etter hvert en svært sentral posisjon og tar strategiske valg for å komme til orde. At Pamuk setter kvinner i avgjørende posisjoner i romanene sine, uten at de egentlige er hovedpersoner, er en passende kommentar til kvinners posisjon i Tyrkia i dag.

Grunnfortellinger

Enkelte grunnfortellinger danner utgangspunktet for vår måte å forstå oss selv på. Den vestlige myten om kong Ødipus som dreper sin far og gifter seg med sin mor, er fortolket om og om igjen i vår kulturtradisjon. Den har ulike avskygninger i mange store verk. Myten veves sammen med det persiske kongeeposet Shahname der faren dreper sønnen.

Orhan Pamuk har tidligere søkt å forene vestlige og østlige måter å forstå verden på. Så også her. Unge Cem, jeg-fortelleren, er veslevoksen og forlest – akademikerspire. Han er håndlanger for mester Mahmut, som har sitt rotfeste i religiøs verdensfortolkning. Under de daglige historieutvekslingene forteller han om Josef i brønnen. Den grunnfortellingen blir viktigere enn Cem aner.

###

Cem gjenforteller kong Ødipus i Sigmund Freuds versjon, som vektlegger drapet på faren og begjæret etter moren. Mesteren liker ikke fortellingen. Han fester seg ved at Ødipus forsøker å flykte fra den skjebnen gudene har staket ut for ham, noe som ikke er viktig for den moderne Freud. At Cem bare kjenner Ødipus gjennom Freud, viser hvor påvirket han er av den moderne vestlige kulturens mest dannende tekster.

Nasjonalepos

Ødipus er et selvstendig handlende individ. Det er ikke sønnen i den persiske fortellingen. Teksten er Irans nasjonalepos og formet som en slags encyklopedi, en oversikt over konkrete historiske skikkelser ispedd legender og mytisk stoff. I østlig tradisjon finnes det flere bilder av autoritære farsskikkelser og mange avbildninger av faren, Rostam, som har drept sin sønn.

Sofokles’ tekst er en tragedie. Ødipus er så full av skyldfølelse over det han har gjort at han blinder seg selv. Som voksen driver skyldfølelse og uro Cem til å utforske de to mytene for å undersøke hvilken mening de har i hans eget liv. Retorisk spør han hvilken skyld den østlige fars­instansen tar på seg over drapet på sønnen, og kommer fram til at den største synden i det persiske eposet er å forlate sønnen.

Fravær av fedre

Det mest slående i romanen er fraværet av fedre å gjøre opprør mot. Den
tydeligste farsskikkelsen er mester Mahmut, som er autoritær overfor Cem, og irriterer den vestliggjorte ungdommen og bidrar i formingen av hans personlighet fordi unggutten får noen å bryne seg mot.

Derimot er faren en distansert skikkelse som velger å realisere seg selv fremfor å være tilstede i sønnens liv. Vestlig individualisme blir også å flykte fra ansvar. Det skaper en mangel som erstattes av en myndig skikkelse – mester Mahmut.

Som faren flykter også Cem fra et opplagt ansvar og handler dypt umoralsk. Det råder ingen tvil om at hans skjebne er beseglet – men ikke hvordan. Ødipus er en vitebegjærlig individualist som jakter etter sannheten. Det gjør nettopp Cem også. Det han finner, er Shahname og det han forstår, er at han selv bærer noe av Rostam i seg.

Spenning

Den skjebnesvangre spenningen fungerer godt sammen med de utforskende utleggingene av mytene som
likevel har noe litt didaktisk, læremesteraktig i tonen. Av og til kunne kanskje Orhan Pamuk stolt litt mer på at vi kan trekke noen slutninger selv.

Samtidig er dette så språklig godt, lekende lett å følge, at det egentlig ikke irriterer. Oversetteren fortjener stor ros for en glimrende tekst.

Elementer fra østlig og vestlig selvforståelse, og fra Bibelen, åpner teksten for fortolkninger. Cem ser den autoritære undertrykkingen av individet til fordel for nasjonen i Shahname.

Vold og raseri tar livet av sønnen og det virker skremmende. Likevel er arrogansen ved å velge seg selv på bekostning av andre og sette sin egen lykke foran andres, det som straffer seg.

LES ANMELDELSE: «En fremmed i mitt sinn» – Aktuelt om individet i kollektivet 

Lettlest

Josef ble kastet i brønnen av misunnelse og hevn, av følelsen av mindreverd og det å mangle betydning.

Disse følelsene, som er nokså aktuelle i dagens verdenssamfunn, får avgjørende betydning. Men i ytterkanten sitter altså kvinnen.

Tvisten i fortellerstrukturen gjør dette til en svært underholdende og lettlest roman om kunsten og livet.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser