Film som reduseres til et verktøy

Hva vil vi med norsk film? I 2007 satte kulturminister Trond Giske tydelige mål, blant annet om å doble norsk filmeksport. I 2015 fulgte Thorhild Widvey opp, med en incentiv­ordning som gjør det mer attraktivt å legge innspillinger til Norge, og en økt satsing på å få filmpro­duksjon ut i regionene.

Film har alltid blitt brukt til å oppnå politiske mål, og det skulle også bare mangle. I Norge har det heller ikke ført til dårligere filmer – snarere tvert imot, kan det virke som de siste ti årene. Trio – Jakten på Olavsskrinet er annerledes. Det er en dårlig film, og det kan se ut som om det til dels skyldes at det har vært viktigere å innfri på en rekke føringer – enn å lage en skikkelig god familiefilm.

LES MER: I filmen The Settlers møter du israelske bosettere som åpent erkjenner sin rasisme

Kjent univers

Dette er første spillefilm fra et univers mange kjenner fra spenningsserien på NRK Super. Denne gangen jakter Nora, Lars, Simen og Laura etter Olavsskrinet – og Olavs­kjedet, som skal ha helbredende kraft. Den ondsinnede kunstsamleren Skyggen (Minh-Khai Phan-Thi) har fått olavsrelikviet stjålet fra St. Olavs katedral i Oslo (i filmen brukes Gamle Aker Kirke). Men for å knekke koden som kan føre henne til Olavsskrinet, trenger kunstsamleren nok et bein fra Sankt Olav. Kappløpet mellom Skyggen og ungdomsdetektivene er i gang.

LES MER: Moonlight er filmpoesi på sitt fineste

Jakten på skrinet tar oss fra Skjåk i Gudbrandsdalen til Trondheim og Nidarosdomen, før vi til slutt ender opp i Lofoten. Hvorfor Olavsskrinet har havnet der, er ikke helt godt å si, men det byr på en gyllen mulighet til å vise frem Lofoten som turist- og filminnspillingsdestinasjon. Filminnspillingen har også mottatt støtte fra de regionale filmfondene der innspillingene er lagt.

Oppskriftsmessig

Fortellinger om barn som løser mysterier i kamp med internasjonale forbryterbander, har blitt en egen sjanger som låner hemningsløst fra filmunivers som James Bond og Indiana Jones. Den stadige forflytningen mellom pittoreske turistdestinasjoner, gir filmen et James Bond-aktig preg. Det samme kan sies om den helt vanvittige teknologien og teknologikompetansen disse tweensa besitter. Å hacke seg inn på ­styresystemet til et helikopter krever for dem ikke stort mer enn noen tastetrykk på en ipad.

Også inspirasjonen fra Indiana Jones er tydelig. Jakten på Olavsskrinet minner oss på at det alltid er noen som lister seg etter når man forserer dødelige hindre på vei inn i et skattekammer.

Fortellingen er full av slike forutsigbare vendinger. Selv om unge seere ikke har alle referansene inne, bør lista for et barnefilmmanus ligge høyere. Karakterene er paddeflate, fortellergrepene er oppskriftsmessige og de moralske leksjonene virker påklistret. Dette er virkelig ikke ment som snikskryt, men på et tidspunkt minnet filmen meg om et manusutkast jeg skrev da jeg var tolv år. Og jeg var aldri noe manusforfattertalent.

Stivt

Dialogen er oppsiktsvekkende stiv. Det ser ut som det har vært et mål å lage dialog som enkelt lar seg dubbe. Resultatet er at det låter som om hver replikk kommer etter at noen trykker play på en kassettspiller. Replikkene er tydelig definerte. De sklir aldri over i hverandre, slik de gjør i virkeligheten. Ofte snakker rollefigurene utenfor bildet. Det gjør det selvfølgelig enklere for utenlandske skuespillere å legge nytt lydspor til bildene. Tyske Norddeutscher Rundfunk er medprodusent på filmen.

Jakten på Olavsskrinet lykkes med noe:Norge framstår som et flott turistmål og innspillingsland, og rollesammensetningen speiler mangfoldet blandt oss. Opplandsregionen og Skjåk-dialekten får fin popkulturell eksponering, noe det har vært litt lite av tidligere. Ikke minst er filmen godt tilrettelagt for ­eksport. Alt dette er fint. Men det må være mulig å nå slike mål, uten at manus ser ut som det er skrevet i samarbeid mellom ­Visit Norway, Nasjonalt pilegrimssenter og Norsk film­institutts ­eksportavdeling.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER FRA VÅRT LAND ]