Anmeldelser

Fødselsmerke ingen hindring

Det strutter frihet og fordomsfri forskertrang av den nye forestillingen til Carte Blanche, Birthmark.

Den nye lederen for vårt ledende samtidsdanskompani, Hooman Sharifi, er tøff nok til å være feminist i sin første forestilling. Han viser til inspirasjon fra sin mor, far og bestemor, som har lært ham at kvinner og menn må arbeide sammen for å skape et bedre samfunn. I Birthmark har han gitt fem kvinner mulighet til å formidle det de hadde på hjertet. Det er blitt tre forestillinger om samhold, mot, forfengelighet, likeverd og kroppsideal.

Humor

Det er en allsidig kveld Carte Blanche byr på. Både fordi ensemblet er så variert sammensatt av dansere med hver sine særegne personligheter og utstrålinger, men også fordi de tre stykkene er ulike i sitt preg. Det er også en kveld med adskillig humor, mest av den litt underfundige sorten.

Svettedråpen

Det morsomste verket, og det som spinner mest i bakhodet etterpå, er det siste: A drop of sweat av teaterregissøren Lina Majdalanie fra Beirut. Hun lar alle danserne i tur og orden fortelle hver sine overraskende intime historier om sitt forhold til det de holder på med. Ja, de forteller med ord, og det er fint lite dans i denne delen av forestillingen. Slik bidrar Hooman Sharifi til å plukke ned enda noen steiner av gjerdet mellom kunstartene.

Svettedråpen finner vi helt i starten av Majdalanies verk, når en av danserne står med armene hevet og hviskende betror publikum at hun er opptatt av svetten som renner fra armhulen og nedover siden hennes. Hun skildrer det med engstelse og innlevelse, men det skaper latter. Alle de andre danserne står klare på scenen, og man venter at de skal sette i gang å danse, men i stedet blir det satt fram 12 stoler, og de går og setter seg. Derfra kommer de fram for å fortelle «sin historie».

Tisser litt

Den ene snakker om hva som skjer bak scenen de tre siste minuttene før forestillingen starter, en annen betror oss at hun tisser bittelittegrann hver gang hun blir løftet. Én danser forteller at han er besatt av ønsket om at det skal skje noe uventet under forestillingen, en annen formidler hvordan det er å jobbe kveld etter kveld med en forestilling man ikke liker.

Det er morsomme tankesprang vi blir presentert for, og danserne mestrer også denne måten å opptre på, med diksjon som fengsler, og en snedig koreografert «liksom helt naturlig» framtreden. Det er dessuten befriende konkret, etter de to foregående verkene, som levner oss få tolkningsnøkler.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Abstrakt

Bidraget fra Siri & Snelle Productions heter Notes of Cracking. Åpningen er skjelmsk, der ensemblets seks mannlige dansere kommer slentrende inn, stiller seg opp i en liten klynge, og nokså avventende står og betrakter publikum og rommet forøvrig. Dvelingen går over i en abstrakt dans, der det går i rykk og napp, og veksles mellom langsomme, seige, og krasse, kraftfulle bevegelser. Måten de tilsynelatende eksperimenterer med ulike måter å løfte hverandre på – i langsom kino – er fascinerende.

Befriende

Del to av forestillingen, av Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad, heter Loudspeakers. Her får ensemblets seks kvinnelige dansere utfolde en kraftfull dans, med stort rom for individualitet. Det er intenst, og befriende.

Felles for alle verkene i forestillingen, er at de ikke byr på spektakulære hopp og intrikate synkrone trinn. Det sier også noe om samtidsdansen. Denne nye, åpne formen er interessant, men det vil være et tap for dansekunsten hvis det mer typiske dansete forsvinner fra dansen.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser