Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en betagende tittel. Og det er adjektivet sørgende som utgjør det betagende. Bytt det ut, og du får en hvilken som helst detektivbok for barn eller unge. Det er ordet «sørgende» som avgjør det hele. Skogen besjeles. Tittelen løftes opp i et poetisk landskap. Hvordan ser en skog som sørger ut?
Skriver frem lyd
Kun få sider ut i romanen får jeg som leser følelsen av å lytte til eller være i et hørespill. Det er sjelden jeg leser en roman som så sterkt fremkaller den samme følelsen som den enestående opplevelsen av å sitte med øret tett inntil radioen og høre Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen.
Hvordan skal det forklares? Med adjektivene, selvfølgelig, en utkrøpen bedrøvelse, en armodslig fabrikk, en tvilrådig lyd. Men også med et språk som har en nærhet i seg i alt som beskrives, et språk som skriver frem lyd og der naturbeskrivelsene hele tiden har et hint av fabel i seg. Dette skaper den sørgende skogens verden. Dramatikken er stille og neddempet i Fannys sørgende liv.
Uvirkelighet
Historiens utgangspunkt er 17-årige Fanny som brått mister sine foreldre i en ulykke. Hun blir boende i barndomshjemmet langt unna allfarvei. Hun kjemper stille for å håndtere sorgen som er blitt lempet på henne, og det henger mørke skyer over alt hun foretar seg. Hun søker etter godhet og mening og tilhørighet, men det er ikke lett å navigere i en situasjon som hennes. I et forsøk på å fortrenge sorgen oppsøker hun naturen. Tilværelsen hennes veksler mellom drøm og virkelighet, det er ikke lett å vite hva som er hva. Hun lever i en slags uvirkelighet. Både kjærlighet og død kommer tett på Fanny i denne fortellingen. Undergang og håp tvinner seg sammen like tett som drøm og virkelighet.
Hard umulighet
Og det er i dette det hørespillaktige passer så godt inn. Om Fanny står utendørs i en haglskur eller leter etter et grevlinghi, så oppleves det nært og relevant. Fannys historie er en tidvis brutal kamp for overlevelse, og i den kampen møter hun både barmhjertighet og ubarmhjertighet. Noe går til grunne og noe oppstår. «Å være et menneske betyr at man må elske alt,» sies det et sted i boken. Det er et hardt, nesten umulig krav. Slik livet kan være hardt mot det umulige. Men det passer inn i romanens naturnære og kosmiske dimensjon. For Fannys fortelling blir allmenn i situasjonen Fanny står i: Den ensomme sorgen, det lille mennesket i møte med naturen, mennesket som søker mening, ensomhetens mange sider. Derfor blir en 17-årings håndtering av sorg høyst relevant for en leser i en hvilken som helst alder.
