Anmeldelser

Epos på tomgang

Fartein Horgar dykker ned i norsk slavedrift og europeisk imperialisme i Paradisets elendige, den første av fem romaner om det dansk-norske koloniveldet i Karibia.

Etter å ha drept sin voldelige far på en dramatisk fisketur, havner unggutten Johannes Hauge på flukt. Den ender på en dansk fregatt på vei til den karibiske øya St. Thomas. Johannes forlater moren og forbrytelsen, og får tjeneste på skipet som frakter de som skal etablere Dansk Vestindia. Her, langt unna norsk klima og et liv i fengsel og fattigdom, starter det dansk-norske koloniveldet, som strakk seg fra 1672 til 1917.

Klassereise

Den norske fattiggutten viser en lojalitet og arbeidsmoral som driver ham inn i en oppsiktsvekkende klassereise. For langt unna hjemlandet - blant europeere som legger stedets befolkning under seg i en ekspanderende slavedrift og slavehandel - kan den som arbeider hardt nok, nå langt. Du er din egen lykkes smed, og Johannes smir. Han sikrer seg raskt fortroligheten til guvernør Jørgen Iversen, kongeveldets stedfortreder i Det Danske Vestindiske kompani. Johannes får sin første slave, stiger i gradene, arbeider opp et forråd av de viktigste ting som han igjen kan bytte i enda viktigere ting: Et esel, servise, en tomt, en seng.

Endimensjonalt

Det mest fascinerende med denne romanen er ikke persongalleriet eller plottet. Karakterene er for endimensjonale, og livet går sin gang der nede i kolonien. Det er ansatser til spenningskurver og konfliktlinjer mellom hovedpersonene, men de flater ut, og det blir vanskelig å forstå seg på Horgars skjønnlitterære ambisjoner. Hvordan han skal drive dette fremover i fire nye romaner, forstår jeg ikke. Kanskje ønsker han å skape et nytt romanepos a la Michelets om de norske krigsseilerne?

LES OGSÅ: Frans av Assisi ville neppe kommet til orde på miljøkonferanse i dag

Historisk innsikt

Horgar viser rett nok en stor sans for historisk detaljkunnskap, og romanen om Johannes kan leses som et prosjekt på linje med Michelets Halvor Skramstad. Grepet er enkelt: Ved å følge det lille, en norsk hovedperson, i det store, kolonihistorien eller krigshistorien, får forfatteren vist hvor mye kunnskap som skal til for å skape en troverdig fortelling. Horgar kan fantastisk mye om dyre- og planteliv, klima, fangstredskaper, lokale skikker og tradisjoner, koloniveldets styre og handel og andre storpolitiske maktstrukturer. Dette store og hittil ukjente bakteppet er absolutt interessant lesning, for jeg får innsikt i en for meg lite kjent epoke i vår historie. Men det blir mest historien, og ikke menneskene, som står igjen etter endt lesning. Og hvorfor har Horgar valgt romanen som form for stoffet?

LES OGSÅ: Robert Bolaños roman skildrer Pinochets redselsregime fra innsiden og følger sporene etter en av terrormaktens forbrytere etter regimets opphør

Forutsigbart

Jeg tror hans åpenbare talent for å pakke ut historiske hendelser kunne passet enda bedre i en sakprosabok. Da ville han sluppet de skjønnlitterære kravene som også er en del av kontrakten mellom en romanforfatter og hans leser. Som roman blir dette forutsigbart, ja, litt kjedelig lesning. Horgar kunne for eksempel fått mer ut av Johannes sin tydelige motstand mot urettferdigheten i slavedriften. Han kunne løftet opp de moralske dilemmaene han lar Johannes reflektere over når den hvite mann annekterer et annet folk og deres naturressurser og raderer ut deres tradisjoner og egenverdi.

Jeg savner mer av de moralske diskusjonene som også var en del av den europeiske koloniseringen. Og jeg savner mer futt i karakterene, det går for mye på tomgang. Håpet er at Horgar i neste roman får mer ut av konfliktstoffet, midt i de interessante skildringene av livet i den dansk-norske kolonien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser