Enke med temperament

Scenerommet er lite, og formet som en rotunde. Med skiftende lyssetting blir den selskapslokale, sirkusmanesje og dansesal, ustanselig fylt av lettkledde sparkepiker, flørtende hustruer og bedratte diplomater fra det fiktive landet Pontevedro. Det er fest, og den rike enken Hanna Glawari har meldt sin ankomst, men regissør Svein Sturla Hungnes lar det gå en stund før hun entrer scenen. Forestillingen tar seg tid til å presentere den mannlige hovedpersonen Danilo, og til å introdusere landets ambassadør van Zeta (Anders Hatlo) i all sin forvirring.

LES OGSÅ: Bare nonsens hos Johnsens

Erobrer rommet

Slik får publikum tid til å omstille seg til den komplett meningsløse handlingen i Lehárs operette fra 1905, og ensemblet får vise hva de er gode for. Det er første gang siden 1987 at den berømte enken entrer scenen i Oslo, og hun gjør det i et vell av fantastiske kostymer og feiende koreografi, ledsaget av et orkester som kan mer enn sin valsetakt. Forestillingen tar seg friheter i forhold til både rammer og rytmer, og er blitt et feiende danse- sang- og kostymeshow. Høylytt på grensen til ståkete, og livlig på grensen til masete, spesielt i første akt før nervene i ensemblet får roet seg og Herborg Kråkevik får erobret rommet. Men i andre akt, etter at et sirkusorkester har hentet oss tilbake til uvirkeligheten og Hans Marius Hoff Mittet har ristet av seg champagnerusen i rollen som grev Danilo, løsner både spillet og stemningen, og forestillingen løfter seg ut av det krampegrepet som truer med å kvele første del.

LES OGSÅ: Tenk om den var litt kortere

Stil, humor og timing

Herborg Kråkevik sprer sitt helt særegne nærvær til ensemblet. Som scenekunstner mestrer hun både spillet, sangen og dansen, og er like stilsikker i diskorytmer som i valsetakt. Hun er sirkusprinsesse og verdensdame, og hun styrer forholdet til grev Danilo med list og temperament. Mens han vokser fram som en mann verdig hennes kjærlighet. De to både kler hverandre og utfordrer hverandre, stemmene klinger nydelig sammen, og de forsiktig antydende valsescenene er lekkert gjennomført.

Virvaret for øvrig skal jeg ikke engang forsøke å gjengi, bare si at hver og én i det store ensemblet fyller sine roller med stil, humor og timing. Et lite spill i spillet er forbindelsen mellom Anders Hatlo og Kari-Ann Grønsund; to veteraner på Oslo Nye Teater som finner hverandre i hurlumheien og knytter an til stedets tradisjon og spillestil midt i alt det nye.