Anmeldelse

Utgangspunktet er personlig, og starter som slike historier ofte gjør: I en pappeske med gamle fotografier, arvet etter en bestemor. Ett av dem forestiller tippoldefaren Jakob Walnum, soknepresten i Leikanger som startet Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, og grunnla barnehjem og arbeidsleirer for tatere. Omstreifermisjonen ble den kalt, elsket av det etablerte og forhatt blant taterne. Fra 1935 het den Norsk Misjon blant hjemløse, og ble en drivkraft i det vi i dag ser som en forbrytelse: Tvangssterilisering og barn som ble tatt fra foreldrene sine. I dag heter organisasjonen Kirkens sosialtjeneste, og driver et vedvarende arbeid for å komme til rette med sin forhistorie.

Tippoldefar

I halvannen time står Gjertrud Jynge på et tomt scenegulv og vikler ut en fortelling med både familiære, personlige og samfunnsmessige implikasjoner. Som barn har hun hørt om sin heltemodige tippoldefar, mannen som fikk St. Olavs orden, og ble kalt «Storfanten» fordi han var så god til å skaffe givere blant rikfolk og kongelige. Som voksne ser hun ham fremstilt som ondskapens fyrste under en utstilling på Holocaustmuseet, mannen som grunnla den siden så beryktede Svanviken arbeidskoloni. Hun lusker ut i skam, hvor er hun selv i denne fortellingen?

Litterær