ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Engasjert historietime

– Kaffør har æ ikkje visst, spør Gjertrud Jynge i sin egenproduserte forestilling Frå landevegen. Historien om taterne og omstreifermisjonen utløser et vell av refleksjoner.

ANNONSE
ANNONSE

Teater

  • Det norske teatret, scene 3
  • Frå landevegen
  • Tekst og regi: Gjertrud Jynge
Anmeldelse

Utgangspunktet er personlig, og starter som slike historier ofte gjør: I en pappeske med gamle fotografier, arvet etter en bestemor. Ett av dem forestiller tippoldefaren Jakob Walnum, soknepresten i Leikanger som startet Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, og grunnla barnehjem og arbeidsleirer for tatere. Omstreifermisjonen ble den kalt, elsket av det etablerte og forhatt blant taterne. Fra 1935 het den Norsk Misjon blant hjemløse, og ble en drivkraft i det vi i dag ser som en forbrytelse: Tvangssterilisering og barn som ble tatt fra foreldrene sine. I dag heter organisasjonen Kirkens sosialtjeneste, og driver et vedvarende arbeid for å komme til rette med sin forhistorie.

Tippoldefar

I halvannen time står Gjertrud Jynge på et tomt scenegulv og vikler ut en fortelling med både familiære, personlige og samfunnsmessige implikasjoner. Som barn har hun hørt om sin heltemodige tippoldefar, mannen som fikk St. Olavs orden, og ble kalt «Storfanten» fordi han var så god til å skaffe givere blant rikfolk og kongelige. Som voksne ser hun ham fremstilt som ondskapens fyrste under en utstilling på Holocaustmuseet, mannen som grunnla den siden så beryktede Svanviken arbeidskoloni. Hun lusker ut i skam, hvor er hun selv i denne fortellingen?

Litterær

Frå landevegen er en historietime fremført som teater. Forestillingen er spekket med årstall, navn og historiske opplysninger, teksten er litterær og bør trykkes. Gjertrud Jynge har gjort et imponerende arbeid med å flette sammen trådene til én sammenhengende beretning. Likevel er det sitt talent som skuespiller og sanger hun tar i bruk for å holde oss fanget, det er teater vi opplever på Scene 3.

Taterviser

Det viktigste grepet hun har valgt, er å spille på motsetningene i språket. Sitater fra Jakob Walnums egne tekster brytes mot sanger fra taternes tradisjon. Mot Walnums velformulerte, kristelige og litt forblommede tekster, står tatervisene, sigøynersangene og skillingsvisene. Med sitt rå og direkte uttrykk blir de utropstegn i forestillingen, temperamentsfullt akkompagnert av Espen Leite, som snakker sitt eget språk på trekkspill: klagende, dragende og hemmelighetsfullt, fylt av lyst og lidelse, lykke og savn.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Blinde flekker

Og underveis kverner tankene: Med hvilken rett kan vi i dag anklage en mann som Jakob Walnum? En velmenende og sosialt engasjert prest, preget av sin tids tankegods, kunne han ane konsekvensene av det han satte i gang? Når burde det norske samfunnet ha innsett at de forbrøt seg mot taterne? Og kanskje aller viktigst: Hvor er våre egne blinde flekker? Hvem er det i vår samtid som er ofre for vår gode vilje? Hva vil kommende generasjoner si om vår holdning til fostre med Downs syndrom, til tiggere, båtflyktninger i Middelhavet og norsk innvandrings- og asylpolitikk? Og til forhold som vi ikke overskuer nå, men kanskje burde ha sett? Gjertrud Jynges engasjerte historietime skaper spørsmål som dirrer lenge etter at forestillingen er over.

Publisert: 20. april 2015
ANNONSE
Anmeldelse

Utgangspunktet er personlig, og starter som slike historier ofte gjør: I en pappeske med gamle fotografier, arvet etter en bestemor. Ett av dem forestiller tippoldefaren Jakob Walnum, soknepresten i Leikanger som startet Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, og grunnla barnehjem og arbeidsleirer for tatere. Omstreifermisjonen ble den kalt, elsket av det etablerte og forhatt blant taterne. Fra 1935 het den Norsk Misjon blant hjemløse, og ble en drivkraft i det vi i dag ser som en forbrytelse: Tvangssterilisering og barn som ble tatt fra foreldrene sine. I dag heter organisasjonen Kirkens sosialtjeneste, og driver et vedvarende arbeid for å komme til rette med sin forhistorie.

Tippoldefar

I halvannen time står Gjertrud Jynge på et tomt scenegulv og vikler ut en fortelling med både familiære, personlige og samfunnsmessige implikasjoner. Som barn har hun hørt om sin heltemodige tippoldefar, mannen som fikk St. Olavs orden, og ble kalt «Storfanten» fordi han var så god til å skaffe givere blant rikfolk og kongelige. Som voksne ser hun ham fremstilt som ondskapens fyrste under en utstilling på Holocaustmuseet, mannen som grunnla den siden så beryktede Svanviken arbeidskoloni. Hun lusker ut i skam, hvor er hun selv i denne fortellingen?

Litterær

Frå landevegen er en historietime fremført som teater. Forestillingen er spekket med årstall, navn og historiske opplysninger, teksten er litterær og bør trykkes. Gjertrud Jynge har gjort et imponerende arbeid med å flette sammen trådene til én sammenhengende beretning. Likevel er det sitt talent som skuespiller og sanger hun tar i bruk for å holde oss fanget, det er teater vi opplever på Scene 3.

Taterviser

Det viktigste grepet hun har valgt, er å spille på motsetningene i språket. Sitater fra Jakob Walnums egne tekster brytes mot sanger fra taternes tradisjon. Mot Walnums velformulerte, kristelige og litt forblommede tekster, står tatervisene, sigøynersangene og skillingsvisene. Med sitt rå og direkte uttrykk blir de utropstegn i forestillingen, temperamentsfullt akkompagnert av Espen Leite, som snakker sitt eget språk på trekkspill: klagende, dragende og hemmelighetsfullt, fylt av lyst og lidelse, lykke og savn.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Blinde flekker

Og underveis kverner tankene: Med hvilken rett kan vi i dag anklage en mann som Jakob Walnum? En velmenende og sosialt engasjert prest, preget av sin tids tankegods, kunne han ane konsekvensene av det han satte i gang? Når burde det norske samfunnet ha innsett at de forbrøt seg mot taterne? Og kanskje aller viktigst: Hvor er våre egne blinde flekker? Hvem er det i vår samtid som er ofre for vår gode vilje? Hva vil kommende generasjoner si om vår holdning til fostre med Downs syndrom, til tiggere, båtflyktninger i Middelhavet og norsk innvandrings- og asylpolitikk? Og til forhold som vi ikke overskuer nå, men kanskje burde ha sett? Gjertrud Jynges engasjerte historietime skaper spørsmål som dirrer lenge etter at forestillingen er over.

Publisert: 20. april 2015
ANNONSE

Teater

  • Det norske teatret, scene 3
  • Frå landevegen
  • Tekst og regi: Gjertrud Jynge