En strime av lys

Sebastião Salgados fotografier fanger deg umiddelbart. De er dramatiske, går tett på og er alltid i svart-hvitt. Fotografiene er tidløse og samtidig ekstremt til stede i øyeblikket.

Dokumentaren Jordens salt er en reise gjennom Salgados fotografiske virke, fortalt av den tyske filmskaperen Wim Wenders og fotografens sønn, Juliano Ribeiro Salgado. De hadde opprinnelig planer om å lage hver sin dokumentar, Wenders etter å ha kjøpt et Salgados fotografier som viser en blind kvinne fra Mali. Wenders klarer nemlig ikke å se på bildet uten å begynne å gråte.

Mektige inntrykk

Store deler av Jordens salt består av Salgados egne bilder. Det er sjelden du får se fotografier i så stor skala som på et kinolerret, og det gir et mektig inntrykk å få all grusomheten han har dokumentert i et stort format. I en tid der alle har kameraer på mobilen og vi oversvømmes av visuelle uttrykk, er det godt å bli minnet på at ikke alle som har et kamera nødvendigvis er fotografer. Selv om enkelte av bildene er tatt for over 30 år siden, kjennes Salgados fotografier fortsatt skremmende aktuelle.

At Jordens salt har fått to regissører, som begge er kommentarstemmer med sine personlige historier, er til tider litt forvirrende. Filmen er på sitt sterkeste når bildene får tale, i kombinasjon med fotografens egne fortellinger.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Krig og katastrofer

Sebastião Salgado er utdannet økonom, men da kona Lélia kjøpte et kamera, var det han som begynte å bruke det. Han har reist verden rundt for å dekke krig og katastrofer, nød og elendighet, alltid med et mål om å komme tett på menneskene som blir rammet.

På 80-tallet dokumenterte han sultkatastrofen i Sahel-regionen i Afrika, i samarbeid med Leger uten grenser. Det ble en hjerteskjærende fortelling om mennesker i den ytterste nød og fortvilelse. Som bildet av en mann som har båret sønnen gjennom ørkenen i håp om å få hjelp, men når han kommer fram til flyktningleiren, er sønnen død og henger livløs i armene hans.

Mye mørke

Å fotografere i svart-hvitt er å fortelle ved hjelp av lys og skygge. Og i Salgados fotografier er det mye mørke, bilder av utmagrede barnelik og oversvømte flyktningleirer. Samtidig er det en fortelling om menneskeverd.

På midten av 90-tallet var det flyktninger som fanget oppmerksomheten hans, og det tok ham blant annet til et Jugoslavia i oppløsning, og til slutt til Rwanda.

Etterpå orket han ikke mer. Etter folkemordet i Rwanda, skjønte ikke Salgado hvordan det var mulig å gå videre. Hans konklusjon er at mennesket er et grusomt dyr, ekstremt brutalt og voldelig. Han hadde sett så mye ondskap at han ikke lenger så noen mening med tilværelsen.

Tilbake til Brasil

Salgado reiste tilbake til barndomshjemmet i Brasil. I oppveksten var gården omgitt av en frodig skog. Nå var alt tørt og dødt etter at skogen var hogd ned. Kona Lélia foreslo å plante den på nytt, mest som et forsøk på å gi Salgado noe annet å tenke på. Prosjektet ble overraskende vellykket, og i dag er Instituto Terra grønn igjen og en modell for lignende regnskogområder.

Den spirende skogen tente håpet i ham. Salgados foreløpig siste prosjekt kalles Genesis, og er et resultat av at fotografen fant ut at halvparten av jordas areal fremdeles ser ut som ved skapelsen.

Håp igjen

Når vi ser hvordan han ruller seg over stranda for å komme tett innpå en hvalrossflokk, skjønner vi at han nærmer seg dyrene som han nærmer seg mennesker, med respekt, nysgjerrighet og en tanke om likeverd. Også naturbildene er i svart-hvitt, men likevel fylt med en framtidstro som manglet i de dystre dokumentarene han jobbet med tidligere.

Ordet fotografi kommer fra gresk og betyr å tegne med lys. Og selv etter å ha blitt overveldet av hele verdens mørke, evnet Salgado igjen å la lyset treffe bildebrikken – i dobbelt forstand.