En skjefull blues smaker bedre enn tran

Når man kommer fra hele Norges bluesby, skulle det kanskje bare mangle at en ikke blir inspirert av alle verdensstjernene som hver sommer gjester Notodden Bluesfestival. Det oppsiktsvekkende er at lokale artister som Kåre Virud, Margit Bakken, Rita Enge­dalen (Kongsberg), Trond Ytterbø og Notodden Bluesband, og ikke minst Spoonful of Blues, alle holder så høyt nivå at det vekker oppsikt på breddegrader hvor man ikke bare får inn bluesen med morsmelka, men fortsetter å innta den til frokost, middag og kvelds.

At firkløveret i Spoonful of Blues har deltatt på album som har vært nominert til tre Blues Music Awards, endog vunnet prisen «Traditional Blues Album of the Year» i bluesens hjemland, er som om en danske skulle vinne 15-kilometeren under ski-VM i Lahti.

LES MER: Waldemar vrenger gitaren og skrur opp lyden

Kruttsterkt brygg

Spoonful of Blues skriver låtene selv, men forsøker ikke å skjule at de har stjålet riff og melodilinjer fra R.L. Burnside, Canned Heat, Rolling Stones («One of The Boys»), Mott The Hoople («Oslo City of Love»), Tom Petty («Baby Girl») og AC/DC («Rockin’ At Midnite»).

Alle ­kjennere av 1960 og 70-talls rock, vil høre at Notodden-bandet smelter det blåglødende bluesmaterialet sammen med tidløs rock og soul. Er det derfor det fremdeles ­siver litt røyk ut av ­pipene på de nedlagte fabrikk­lokalene i den gamle ­industribyen i Telemark?

Avisa Telen har kalt Spoonful of Blues «Norwegian Glam Blues». Kanskje «Norwegian Groove Blues» er vel så bra? ­Måten bandet øser opp akkurat passe munnfuller fra smelte­digelen med ­årgangsmusikk, gir et kruttsterkt overskudd. Måten de forskjellige ­instrumentene posisjoneres, og spiller sammen, understreker teften og trygg­heten hos musikerne. Prikken over i-en blir ­Josten Forsbergs klagende og intuitive munnspilltoner, for eksempel på «Hard Graveled Roads». Sannsynligvis er han inspirert av Mick Jagger, som senest håndterer det samme instrumentet så glimrende på fjorårets Stones-album Blue And Lonesome.

LES MER: Sang seg ut av depresjonen

Enkel livsvisdom

I god, gammel blues- og rocketradisjon handler tekstene om mennesker som lever på siden av det ­etablerte samfunnet. Enten fordi de har kommet skjevt ut i livet, eller fordi de har opplevd ting som har snudd opp ned på tilværelsen: Mennesker i kamp med seg selv, og som regel også med et samfunn de ikke har klart å tilpasse seg. Så hvorfor holde det inne? Hvorfor ikke bare hyle, skrike og gråte, slik albumtittelen oppford­- rer til – for å slippe løs frustrasjoner og andre sterke følelser?

Bandets kombinasjon av ­musikk som er tøffere enn ­toget, og tekster om menneskelig sårbarhet, løftes frem av kjente sjangerklisjeer som møter liten motstand i mottakerapparatet vårt. Likefullt etterlater låtene oss utladet, numne og undrende over hvordan noen spiseskjeer enkel livs­visdom fra roots­musikkens dypeste kilder kan gjøre oss så godt.

LES MER: Rockens Johannes døperen

Drillet og samspilt

At Howlin' Screamin' And Cryin' høres mer ut som en vellykket blues-gig i et halvmørkt klubblokale,­ enn en studioproduksjon, skyldes sannsynligvis at Jostein Forsberg ­(vokal og munnspill), Morten Omlid (gitar og vokal), ­Eskil Aasland (trommer) og Tony ­Caddle (bass) har brukt Juke Joint Studio på Notodden som om det skulle vært nettopp et svett livelokale. Etter årelange turneer på klubber og festivaler i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Polen og USA, er Spoonful of Blues blitt så drillet og samspilte at de tydeligvis bare kan plugge inn og skru opp lyden – også ­ når nytt materiale skal festes til tape.

Naturligvis kunne de tatt ­steget fullt ut, og spilt inn de nye låtene­ live med publikum. Dét ville gjort den allerede eksi­sterende ladede atmosfæren eks­plosiv.