En bønn for de døde

Sauls sønn er en film å utsette seg for.

Handlingen er lagt til Auschwitz–Birkenau i 1944, der vogn etter vogn med jødiske menn og kvinner ankommer leiren. Gasskamrene går for fullt, og sporene etter de døde fjernes på rekordtid.

LES OGSÅ: Hjemme hos ekstremistene

En såkalt Sonderkommando av arbeidsføre fanger er satt til å utføre det groteske arbeidet.

En av dem er filmens hovedperson Saul Ausländer, og det er ham vi følger fra første til siste scene i denne intense, mørke og – paradoksalt nok – vakre filmen.

Blodig sår

Den ungarske regissøren László Nemes har valgt å holde kamera tett på hovedpersonen, som spilles med desperat konsentrasjon av Géza Röhrig. Hans forstenede ansikt og mørke blikk fyller lerretet.

Vi ser ham sjelden i helfigur, og ser vi ham bakfra, lyser det rødmalte krysset – Sonderkommandos kjennetegn – som et blodig sår. Vi ser det han ser, men bare som bakgrunn og ytterkant og oftest i uskarpe bilder.

LES OGSÅ: Koker suppe på små barn

Likhaugene, blodet, de kummerlige forholdene i leiren, alt foregår i en slags tåke – slik det kanskje måtte fortone seg for dem som opplevde nazistenes utryddelsesleirer.

Innledningsvis følger vi dødsprosessen ledd for ledd. Enda en flokk jøder ankommer leiren og lures inn i gasskammeret. Når skrikene har lagt seg, går mennene med de rødmalte korsene i gang med å fjerne de døde og vaske «dusjen».

Saul dytter, bærer og skurer, og lyden formidler de gruoppvekkende scenene. Skrikene i dødsangst, lyden av dører som slår, låser som klapper igjen og tog som gnisser mot jernbanesvillene er filmens viktigste lydspor.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Verdig begravelse

Under dette dødens rutinearbeid finner Saul en unggutt som fortsatt er i live, men som snart blir tatt av dage av legene som oppdager ham.

For Saul trår gutten ut av den anonyme massen, og under påskudd av at det er sønnen sin han har funnet – som det kanskje er? – setter han i gang en desperat jakt for å finne en rabbi som kan lese bønnen for de døde og gi gutten en verdig begravelse.

Han tar i bruk leirens repertoar av triks, løgner, bestikkelser og utpressing for å nå sitt mål, og benytter sin relative frihet til å bevege seg rundt i leiren.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Samtidig er en oppstand blant fangene i gang, og Saul blir dratt mellom sitt eget prosjekt og gruppens krav om oppslutning. Mye av det som skjer blir aldri forklart, men vi hører Sauls pust og skimter bestialiteten der han halser rundt i leiren.

Underveis er det øyeblikk av ro og små pusterom av menneskelighet. Det trengs i en film som byr på bilder du neppe har sett maken til og inntrykk du trenger et visst vern mot.

Bildene er kanskje ikke sterkere enn i andre Holocaustfilmer, men de er annerledes. Indirekte formidlet gjennom én manns ansiktsuttrykk, blikk og bevegelser. Slik blir filmen selv en bønn for de døde.

Omdiskutert

Filmen er Ungarns Oscarkandidat, og har allerede vunnet både Golden Globe og Grand Prix i Cannes. Men den er også omdiskutert.

I ettertid har den jødiske Sonderkommando vært anklaget for å svike sine egne for å sikre seg selv. Men filmen tar deres parti, og skildrer hvordan fangene selv står på dødslista fordi de vet for mye.

LES OGSÅ: Slik så synagogen ut før norske elever kom på besøk

I Auschwitz-Birkenau deltok 950 menn i Sonderkommando, 90 av dem overlevde, og deres vitneutsagn går ut på at de kjempet for å holde seg i live for å kunne fortelle om det de så.

En langt dystrere kritikk kommer fra den ytterliggående ungarske høyrefløyen, Holocaust-fornektere som mener at at Sauls sønn er jødisk propaganda. Innvendingene faller på sin egen urimelighet, men bør fungere som en pådriver til å se filmen.

Historien den forteller er fiktiv, men realitetene den forteller om er sanne. Her gjentas den med overraskende vinkling og sjelden kraft.