En ateist leser Bibelen

I løpet av elleve års studier – et embetsstudium og en doktorgrad i teologi – tør jeg våge å påstå at jeg vet en hel del om teologi som fagområde. Teologi som fag er delvis retrospektivt, delvis fremadrettet. Teologien skal se bakover, i kirkehistorien og dogmehistorien, for å forklare og sette kristen tro og praksis i dag inn i en historisk sammenheng. Teologien skal forsøke å sette kristendommens evige bestanddeler, som tanken om Gud som skaper, Jesus som frelser, Helligånden som opprettholder, inn i samtiden. Alt det en praktiserende teolog (prest eller pastor) gjør, handler om å gjøre den kristne troen relevant for troende i dag.

Dette er en vanskelig øvelse, og innebærer en stor evne til å oversette. Grunnene til det handler om at kristendommens tankegods springer ut av en tid som er til dels svært forskjellig fra vår. Tanken om at Gud finnes, at det kun er én Gud og at Gud selv ble et menneske for å frelse verden, impliserer et teologisk verdenssyn der ord som «Gud», «synd», «frelse», «nåde» og «tilgivelse» inngår som en naturlig del av dagligspråket.

Den gangen kristendommen oppstod, var dette vanlige konsepter. I et jødisk samfunn var Gud overalt. I dag er slik tale delvis utdatert tåketale. Den kløften som finnes mellom vår sekulære tid og den kristne livsanskuelsen, er en kløft som enhver pastor eller prest i kirken må forholde seg til.

Leseren får et møte med en tidligere kristen, nå ­erklært ateist, som på en sympatisk måte forsøker å løfte de beste sidene ved den kristne troen inn vår tid.

LES OGSÅ: – Jo mer jeg leser, desto mer relevant blir det å sidestille Marx og Paulus

Sensasjonelt

Alt dette tatt i betraktning er det sensasjonelt at en ateist kan forklare kristentroens logikk bedre enn selv den mest skolerte teolog. For det er det vi nå har fått med Bjørn Stærks bok Å sette verden i brann. Jeg har aldri lest noe lignende: En ateist og tidligere kristen vender tilbake til kristendommens trossystem og tankeverden, for å løfte frem de nyttige sidene i kristendommen. Stærk mener at den kristne fortellingen har noe å lære mennesket om hovmod og lidelse, til og med om synd. Stærk leser Bibelen, ja ikke bare leser han Bibelen, han oversetter Bibelen til mennesker av i dag. Han åpner opp lignelse etter lignelse og setter historiene om Jesus inn i vår tid på måter jeg aldri før har sett. Det måtte altså en ateist til.

Suksessen med dette grepet er at Stærk skiller på begrep og fenomen. Stærk går gjennom begrepene «synd», «frelse», «tilgivelse» og «nåde». Men han viser ikke hvorfor og hvordan disse ­ordene kom inn i vår verden, men heller hvordan disse begrepene kan beskrive fenomener som alle mennesker har erfart, uansett om de er troende eller ateister. Stærk holder seg konsekvent til fenomenene, og viser hvordan Jesu lære kan utfordre mennesker i dag. Han forsvarer tanken om «synd» fordi den er en god måte å forstå menneskelig lidelse på. Han forsvarer tanken om «tilgivelse» fordi det er en god måte å forstå menneskelig uselviskhet på.

ANMELDELSE: Det svinger når Bjørn Eidsvåg tar for seg Jesus

Overbevisende

Jeg tror ikke Stærk kunne gjort dette like godt om han ikke en gang hadde vært en kristen. Leseren får et møte med en tidligere kristen, nå ­erklært ateist, som på en sympatisk måte forsøker å løfte de beste sidene ved den kristne troen inn vår tid. Stærk analyserer det ­moderne Norge med kristne­ forestillinger. Han overbeviser om styrken i evangeliene.­ Dette­ gjør han så overbevisende at ­leseren til slutt blir nødt til å spørre seg om Stærk virkelig er en kristen eller en ateist.

Stærk er ikke opptatt av om de kristne ideene er sannhet ­eller løgn, eller om Gud finnes eller ei. Stærk er opptatt av om de perspektivene den kristne troen gir, gir mening i dag. På denne veien er han innom mormonere, katolikker, pinse­venner, lutheranere og Jehovas vitner. Han veksler med letthet mellom kirkehistoriske hendelser, personer og kristen troslære. Han lar den kristne troen møte sekulære ideer som velferdsstaten, kommunismen og den moderne troen på fremskrittet. Han viser hvordan religion kan være farlig. Det finnes ingenting av Hitchens eller Dawkins begjær etter å dekonstruere løgnene i kristendommen i Stærks bok. Stærk støtter seg ikke på religionskritikktradisjonen fra Freud, men ligger tettere på William James sin forståelse, som er mest opptatt av hva slags funksjon troen har for den troende. Stærks ambivalens – han tror ikke lenger på Gud, men ser styrkene i den kristne religionen – skaper en sterk tekst som alle vi skolerte teologer bare kan drømme om å få til, i alle våre avhandlinger, artikler, prekener og andakter.