Ei ­gammel rampejente

Lene Ask er fotograf, forfatter og illustratør. Hun debuterte som tegneserieskaper for ti år siden med Hitler, Jesus og farfar. Den boka fikk hun Sproingprisen for. Nå er hun aktuell med illustrasjoner i boka Jenny, som er skrevet av Tore Renberg. Han ble også prisbelønnet for sin debutbok, Sovendefloke, som kom for dobbelt så lenge siden. Begge har ­siden utfoldet seg i flere sjangre.

Røske i oss

Jenny er ei gammel dame. Ei tøff ei. For det prosjektet forfatter og illustratør har her, er å røske i våre fordommer om alder. Det er forfriskende. Vi sjokkeres frydefullt når vi står sammen med Jenny på verandaen hennes, der hun myser mot nok en kjedelig dag sammen med katten sin, og vi ser hvordan hun provoseres av lykkelige barn som passerer på vei til skolen.

LES OGSÅ: Inni mitt hode

Det er jo ikke sånn gamle damer skal reagere! De skal smile mildt og vemodig før de går inn og tar seg en kopp te.

Men det gjør ikke Jenny. Hun åpner et roteskap og finner fram en pose erter, et blåserør og noen andre effekter som sikkert har vært henne til glede i livet. Deretter går hun og katten til angrep på de muntre barna, som naturligvis blir storlig forundret. Dette er brudd på fordom nummer en: Hvordan gamle damer er.

Fordom nummer to henger på samme greip: Hvordan barn er. Disse barna nøyer seg ikke med å himle med øynene eller frese noe surt om gærne gamlinger. De tar dama og katten til fange og spør hvorfor de angrep dem. Ut fra denne skeive starten, springer noe som kanskje kan bli et frodig vennskap.

Dødsgammel

Tore Renberg forteller historien i en knapp, tøff tone. Han trekker fram enkle, men viktige observasjoner for at vi skal bli kjent med Jenny. Flere av dem er treffende og nesten malende: «Det knirket fra kroppen når hun gikk over gulvet» og «Jenny var dødsgammel».

Andre nærmer seg klisjeen: «Hun så ut som en rosin», «Hun gråt et hav av tårer». Men han leter også ­etter nye måter å formulere seg på: «Ungene hamret ned over Jenny og Benny». Jeg er usikker på om det er en god formulering, men den er i alle fall kreativ.

LES OGSÅ: Som å se et ­menneske i øynene

Den korthogde teksten gir god plass til Lene Asks bilder. Hun bruker akvarell og svart blyant med litt digitalt supplement til å gi oss ei dame som er nokså ubestemmelig i alder. Vi ser henne som gammel, med kantete trekk og innsunket holdning, men samtidig virker hun som ei lita, livskraftig jente. Først tenker jeg at det er en mangel ved framstillingen, men trolig er det et smart grep, for boka vil jo nettopp herje med våre forestillinger om hva man kan og ikke kan i ulike aldre. Og da er det klart at den gamle dama også rommer ei lita jente, kanskje til og med ei rampejente.

Ikke realistisk

Det fineste med boka er måten den herjer med fordommene våre på. Og den lekne fortellingen, som ikke er realistisk, men som likevel – ­eller derfor – åpner øynene våre for viktige sider ved virkeligheten. Det er noe forsonlig over fortellingen. Noe med at det som er rart, kan være verdt å undersøke, for kanskje finnes det en forklaring som kan gjøre livet rikere.

Og uansett: Selv om det ikke alltid virker slik i vår tid med alle sine gjerder mellom grupper av ymse slag, er livet faktisk en sammenhengende hendelse fra fødsel til død. Han minner oss om det på siste side, med et muntert spark, Tore Renberg.