Dypt foruroligende

Tenk om vi kunne leve evig? Bare pause livet et par tiår for så å fortsette? Døden – ikke en grense? Med flimrende bilder fra et iskaldt fryselager og en skremmende visjon om udødelighet griper den nyeste romanen til den 80 år gamle amerikanske forfatteren Don DeLillo fatt i meg: Rike, friske mennesker velger å dø for å la seg forsvarlig oppbevare til en ukjent framtid. Metoden kalles kryogenetikk og er forankret i vår egen tid: ­Radioprogrammet Verdibørsens filosof Ole-Martin Moen bærer et kjede som viser at han skal fryses ned når han dør. Kanskje får han leve igjen.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

En ny gud

I romanen lar jeg-fortellerens stemor, Artis, og faren seg nedfryse ved hjelp av avansert teknologi. Hun er uhelbredelig syk. Han er derimot frisk. Det siste gir høy status i det vitenskapelige himmelriket – Konvergensen. Faren, som også er finansieringskilde, ser teknologien som: «En ny gud. Ikke så ulik enkelte av de tidligere.» I den nye religionens trosforestilling skal vitenskap og teknologi «tøye grensene for hva det vil si å være menneske – tøye og der­etter overskride. Vi vil gjøre alt vi kan for å forandre menneskenes tanker og tøyle sivilisasjonens krefter. Vi lever hvert eneste ­minutt i en felles tro, visjonen om den udødelige sjel og kropp.»

Skrekkbilder

Som for å frelse folk til å dø for å gjenoppstå i en ny og bedre fremtid, fremstiller evangelistene i Konvergensen vår tid som apokalyptisk. Profetisk snakker de om fullstendig kollaps for kloden vår som er full av trusler: Endeløs verdensomspennende krigføring, klimaendringer, terrorisme og folkevandringer. Snakket ligner religiøs suggesjon med klare ­paralleller til den massesuggesjonen som går forut for kollektive selvmord. I gravmausoleet der nedfrysingen foregår, dukker det uavlatelig opp store skjermer med skrekkbilder av krig og utslettelse.

LES OGSÅ: Hva er verst, å være forbryter eller løgner?

Aktuell

I høstens eutanasidebatt har forfatteren Jan Grue kritisert både feiringen av mennesker som velger å dø og at valget estetiseres og romantiseres. I Konvergensen forskjønnes både dødsprosessen og oppbevaringen av de døde kroppene. Den nakne og glattbarberte Artis innkapsles i en gjennomsiktig kokong. De døde kroppene blir udødelige kunstverk. Mennesket er evig – som kunsten.

Don DeLillo er kjent for ­bøker som innsiktsfullt beskriver ideologiske og samfunnsmessige forutsetninger. Selv om denne romanen er visjonær, er mye egentlig i kim allerede nå. I ­utstrakt grad eksperimenterer vi med vilkårene for liv, vi diskuterer hva som er et verdig liv, og mange land lemper og tilpasser regelverket for eutanasi.

LES OGSÅ: En bok i skjæringspunktet mellom estetisk kunstverk og politisk handling.

Gjenklang

Null K trekker linjer til Hvit Støy fra 1985 som gjorde Don DeLillo til en allment kjent forfatter. I den er hovedpersonene engstelige for å dø. Angsten forårsakes av giftige utslipp og av forurensingen i samfunnet generelt. Som et svar formulerer denne teksten en visjon om udødelighet – men denne gangen er teknologien redningen – ikke fienden. Fremmedgjøringen er en forutsetning – ikke kilde til frykt.

Men teksten er også en fortelling om far og sønn. Faren forlot sønnen som barn, og glemte sønnen og moren: Hvor var jeg da moren din døde, spør han. «På forsiden av Newsweek» svarer jeg-fortelleren. Som voksen er han nokså jordforankret og full av motvilje og skepsis overfor den rike og vellykkede farens udødelighetsprosjekt.

Fester grepet

Sammen med oversetterens lette og gode språkføring gjør jeg-fortellerens rasjonelle og kjølige holdning til farens blendverk, romanen til en av de flotte som fester grepet, surrer i hodet lenge.