Fotografen og film/videokunstneren Fiona Tan er nederlender av australsk/indonensisk opprinnelse. Født i Indonesia – i en familie som flyktet fra militærregimet og bosatt seg i Australia. Verkene hennes, videoer og bildeinstallasjoner, som nå stilles ut i Samtidsmuseet i Oslo, er så stille at de høres. Vi kan med hånd på et bankende hjerte snakke om «saktekunst».
Sitt dypeste vesen
Hva er et menneskes identitet? Og hvordan lever vi som enkeltmennesker sammen med historien vår, i vår egen samtid? Minnenes betydning, med andre ord.
Det er greit å snakke om hukommelse, de rene, skjære hendelsene. Men hvordan «ser de ut» når tidens tann har hogd seg gjennom dem og det er en demring tilbake?
LES OGSÅ: Et Roma der kirke- og kunsthistorie går hånd i hånd
Det er synet av det, Fiona Tan er opptatt av. Synet av det som ikke synes, men som finnes i mellomrommene og er synlige for dem som kjenner etter.
Mennesket i sitt dypeste vesen.
Tilfeldig bankfilial
Høres det vanskelig ut? Det er det ikke, om en stiller seg foran verkene i Samtidsmuseets buehaller akkurat nå. Det bare virker. Du trenger ikke tenke, du trenger ikke kunne, prestasjonsangsten kan du også legge til side.
Det eneste: Du må ta deg tid. Rastløshet er ikke den beste bagasjen på denne utstillingen. Skjønt, er det ikke nettopp rastløsheten og fremmedgjortheten i verden hun utforsker og gir et visuelt svar på? Jo, tiden går.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Men Tans tid har «mening», vi fremstilles ikke som frittflytende tilfeldigheter rundt en enda mer tilfeldig bankfilial i verden. Visst skal vi feste blikket mot fremtiden, men hvis vi ikke står noe sted og vet hvem vi i dypet er – med minner, anelser og skjulte hendelser - får vi heller ikke øye på noen fremtid.
Annet enn stress.
Folkets røst
For elleve år siden kjøpte Det norske storting inn Fiora Tans Vox populi (folkets røst), det henger på en av komitéveggene. Et bestillingsverk.
Tan fattet interesse for politikerportrettene som hang på veggene, Stortingets offisielle historie, og lagde – i kontrast – fotoinstalasjonen Vox populi, som består av en samling amatørfotografier, hentet inn fra privatpersoners fotoalbum over hele landet. Bildene henger i tur og mer eller mindre naturlig orden og forteller historien om hverdagsnordmenns liv fra vugge til grav.
Altså: Det alminnelige Norge, som en kontrast til det offisielle Norge. Hun har gjort flere serier, to er på utstillingen.
I samme sekund
Utstillingen er en overflod av medlevelse. Og av anelser. «Kunsten kan ikke dø før mennesket dør. Kunsten er menneskets fornemste utsagn om livet og det endegyldige bevis for at vi er til», har et klokt menneske sagt, jeg husker ikke hvem.
Dette prosjektet er Tan inne i. En slags stillhet som må fylles av hukommelse og nåtid på samme sted, i samme sekund, nå.
LES OGSÅ: Utrydningstruet: Åndelig dømmekraft
I tillegg til Vox populi vises en rekke videoinstallasjoner, det går sakte for seg og de kommer tett på. I Diptych har Fiona Tan fulgt ti tvillingpar fra Gotland i Sverige over fem år. Vi møter dem år for år og ser hvordan hver enkelts identitet «fylles» på og blir mer og mer mangefasettert, mer og mer «personlig». Nye identiteter trer fram.
Påfallende slektskap
Og vakrest – om en kan bruke et slikt ord – av alt, er Nellie hvor vi møter dagens Amsterdam og en ung jente fra 1600-tallet i samme nå, Nellie – påfallende i slektskap med Vermeers kvinner, samme stiliserte ro. Kan han være en av Fiona Tans forfedre?
Det er som en englevinge stryker over denne utstillingen.