Anmeldelser

Der ingen vil tru at Anders kan bu

NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» viste oss nordmenn som klarer seg på avsidesliggende plasser. Filmen «Hoggeren« illustrerer det motsatte.

Jeg kan huske fascinasjonen da jeg i 1989 leste om et par som meldte flytting til Trodla-Tysdal i Ryfylke. Der slo de seg ned på en isolert gård i enden av Øvre Tysdalsvatn.

De var 28 og 31 år gamle og forlot gode jobber for å overta en plass i sterkt forfall. Driftsbygningen ble taksert til null kroner. Prisen på 150.000 kroner var bare for jorda, meldte Stavanger Aftenblad.

13 år senere viste Oddgeir Bruaset fram resultatet av deres strev for hele Norge da Reidun Ferstad og Kjell Tysdal deltok i Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. «Jeg satt på kontoret og så hvordan hendene mine visnet vekk. Jeg måtte gjøre noe annet», oppga den ingeniørutdannede mannen som grunn til at han forlot en trygg oljejobb i Stavanger.

Men Anders i Hoggeren ville aldri fått delta i NRK-serien.

LES MER: Har skog, mangler røtter

Romantisk lengsel

Det er originalt og tankevekkende at spillefilmdebutant Jorunn Myklebust Syversen viser oss det omvendte av Bruasets legendariske programmer. I Vårt Land sa hun nylig at den romantiske lengselen tilbake til naturen kan lede ukvalifiserte folk til å flytte inn på småbruk for å dyrke jorda.

Litt må sies om hovedpersonen. Via småkommentarer kan vi rekonstruere at Anders og en søster vokste opp på gården Jordes-plassen i Rukkedalen, en sidedal til Hallingdal. I filmens nåtid har han fylt 39 år og er vendt tilbake etter 20 år i byen. Av brokkene framgår det at han har studert litt sosiologi (et fag komiker Are Kalvø nylig kalte et tullefag) og har forsøkt å gi ut en diktsamling.

Anders vender hjem alene fordi et samboerskap i byen har gått i stykker. Noe annet vondt og tragisk (som ikke skal røpes) har også hendt. Det ligger trolig og gnurer i sinnet ettersom han stadig vekk blir liggende på sofaen og gruble.

I løpet av Anders’ fravær har faren dødd og etterlatt ham gården, inkludert mange mål med granskog. Her ser han sin sjanse til å gi livet en ny retning: Han har kjøpt seg øks. Snart svetter han dag ut og dag inn i skogen og hogger og feller, feller og hogger, noe regissøren får godt fram i en serie sekvenser der trærne dundrer i bakken.

Men hva skal all hoggingen tjene til?

LES OGSÅ: Norsk skjønnlitteratur full av fåmælte menn

Kompetanse

Noen år etter at Bruaset synliggjorde ekteparet i Trodla-Tysdal, ble jeg selv kjent med dem. Jeg gikk den lange veien over fjellet og fikk se det godt drevne småbruket, som også er blitt en hyppig besøkt turistforeningshytte. Hvorfor klarte Kjell Tysdal det Anders aldri vil få til?

Svaret er tiltakslyst, kompetanse og gjennomføringskraft. Reidun og Kjell er ikke bare drømmere, men realister. «Du må ville det sterkt. Hver dag», sa Kjell til Aftenbladet i fjor.

Dessuten lyktes han fordi han var utdannet elektroingeniør (han har bygget sitt eget lille kraftverk ved elva) og kystskipper (går du ikke over fjellet, er eneste alternativ å ta båt over Øvre Tysdalsvatn). Han hadde jobbet som tømmermann og dreng, også det kunnskaper som kommer godt med.

Men hva kan Anders som er nyttig på landet og i skogen? I en fantastisk scene blir han kjeftet huden full av onkel Bjarne på nabogården som ironiserer over hogstferdighetene hans ved å sammenligne ham med både bever og hakkespett.

Nådeløs og patetisk er scenen der Anders vil ri en av onkelens våryre hester. Han må ha hjelp til komme seg opp på dyrets rygg. Det ender urkomisk med at Bjarne leier ham og hesten rundt på jordet.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Gryttens Menn som ingen treng

Ensom og deprimert

Hoggeren er en sterk film om en ensom og deprimert mann som ikke blir mindre tungsindig av å flytte på landet. Det er som om årene i byen har lært ham av med å søke fellesskap og samarbeid med familie og naboer slik han stadig får tilbud om i Rukkedalen. Tante og søskenbarn må nøde ham til å spise middag og slå av en prat.

Men Myklebust Syversen idylliserer likevel ikke tilværelsen på bygda. I en (litt for) lang scene forsøker fetter Terje å overtale Anders til å bli med og selge maskiner som lager helsebringende Kangen-vann, samt diverse Aloe Vera-produkter. Vi mer enn aner at denne måten å spe på inntekter på, ligger farlig nær humbug.

At det trengs sterke rygger og friske sinn for å trives, illustreres av tremenningen Benjamin som lokker Anders med til hotellet på Gol for å ha det moro i baren. Det går ikke bra. Og hva skjedde egentlig med søsteren til Anders?

Regissøren har gjort det dristige valget å la egne slektninger spille onkel Bjarne, kona hans og sønnen Terje. Men disse er så ordføre og spontane at det fungerer i samspill med de drevne skuespillerne Benjamin Helstad og Anders Baasmo Christiansen. Sistnevnte gjør en formidabel innsats.

Poetisk og handlingssvak

Man kan innvende at Myklebust Syversen går tom for handlingsdrivende ideer i manuset. Det blir mange gjentakelser av hogstscener, bilkjøreturer og grublestunder før det hele slutter brått.

Men det gode er at hun oppnår å skape et poetisk, sårt bilde av en drømmer som ingen vil tru at kan nokonsinne bu i Rukkedalen.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser