Den kronisk nysgjerrige Per Nørgård

Vi snakker om «magiske» krefter, det vil si Nørgård gjør det – musikk, ikke som en forvirrende­ mengde tilfeldigheter, kaos og uryddighet, men som bevisst sanseåpner. Hans åtte symfonier gjennom seks tiår er åtte helt forskjellige sansninger – og ­likevel er umiskjennelig stemmen der. Hvordan det lyder? Ja, det tar det rundt fire timer i utsatt posisjon for å ta det inn over seg. To av timene (symfoni 2, 4, 5 og 6) er nå «sanset» av Oslo Filharmoniske Orkester under Sibelius-eksperten John Storgårds taktstokk – Nørgård har nok ganger tydeliggjort sin gjeld til sin finske inspirator.

Det er vanskelig å sette ord på Nørgårds toneverden, den er tonene. Den knytter seg til ­naturens uendelige variasjonsrikdom og det uendelig sammensatte universet som utgjør en tone. Ikke tonen rett frem, men tonen som et prisme. Et tegn på at det er en forbindelse mellom alt og at nye verdener ligger rett rundt hjørnet og venter. Det handler om ørene, ørenes oppdagelse av at det komplekse og det enkle (om noe sånt finnes?) er nyttige sider av samme sak. Vi skal sitte stille, vi skal bruke ørene – og ørene avhenger riktignok av hvilket hode de sitter på, altså skal vi innstille oss. For Per Nørgård sanser mer enn de fleste av oss, vi får ikke bekreftet det vi allerede «vet».

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Ikke forslått

Per Nørgård holder hus i flere etasjer av modernitetens musikkhistorie. På 1960-tallet eksperimenterte han i modernismen, han befant seg etter hvert i en balansert og skjønnhetssøkende mystikk, før han på 80-tallet fant seg hjemme blant konfliktsøkende ekspresjonister. Siden har reisen fortsatt, han kastet seg – som han sier – «ut i et frådende hav av ny tid». Der er han. Lys levende og ikke forslått.

Det kan være at det den materialistiske, vestlige kultur har glemt, men som baluchere, indonesiere, armenere og afrikanske beboere fremdeles kjenner til – nemlig at musikk fremkaller skjulte sider av bevisstheten, glemte evner og sjelelige tilstander – ligger og venter på oss i Per Nørgårds kosmisk saftige og sirlige tonelag.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det skinner

Oslo-filharmonikernes to utgivelser denne uken kompletterer sammen med to andre en symfonisyklus på fire CD-er: Wiener Philharmonikers innspilling av 1 + 8, Danmarks Radios Symfoniorkesters av 3 + 7. Wienerne gjør det skinnende og vakkert, de velger en «fortellende» tone, nesten i Mahlers ånd selv om det er noen dagsreiser fra Mahlers til dels jordvendte natursyn til Nørgårds kosmiske. Det skader ikke, det er praktfullt som fløyel. Danskene tolker mer tilbakelent, en merkelig påminnelse om renhet og klassisisme. Godt det også. Mens det er Oslo­­-
filharmonikerne som står for Nørgårds blå intensitet, dyrking av klanger lag på lag, tydelig i kantene, det vi sitter fremst på stolen for å hente inn i oss. En «skarp oppfatning», som mer enn begge de andre har universet som referanse.

Vil ikke vite det

Hva fører den til, denne musikken? Da jeg gikk gjennom parken etter at Oslo-filharmonikerne hadde åpenbart symfoni nr. 2 som en lansering denne uken, slo det meg at regnet lyder annerledes avhengig av hvor det lander, og at vinden i en skjelvende osp lyder anner­ledes enn om den blåser i en ask. Jeg tenkte, hva er det med Per Nørgård, John Storgårds og 80 ­musikere som får det som ikke er selvfølgelig, til å bli det: At jeg ser en større verden når jeg går ut enn da jeg gikk inn. Jeg vet ikke, jeg vil ikke vite det. Bare at det er et mellomvære mellom lyd, øre og tanke.

Finnen John Storgårds hadde valgt å omringe Nørgårds symfoni med Sibelius «femte» ditto og Baiba Skrides gyllne tolkninger av Sibelius mindre stykker for fiolin og orkester – noen tydelig nok skrevet for smør på brødet, andre av inderligere­ ­karakter, veldig berørende. ­Sibelius «femte»­ er Nørgårds store inspirasjon gjennom årtier, har han sagt. Her fikk han den i farger av dyp skog og brusende intensitet, betalt med nærmest hysteriske trampeklapp.

De som ødela flere minutter av den sitrende åpningen av Nørgårds symfoni med telefoner og hemningsløs hosting for full ropert, bes holde seg hjemme neste gang.

Merkelig

Den merkelige komponisten Per Nørgårds åtte symfonier er klare på CD, begynn med den «andre».

Han klarer det andre ikke klarer: Å begeistre.

Tren øret med Nørgård.