De er visst mennesker, som oss

Denne anmeldelsen er skrevet av Kjell-Richard Landaasen.

De som setter pris på en god tegneserie – stilen, oppbygningen, håndverket - går muligens til prosjektet med en viss skepsis.

Hva da når en som innrømmer at han nesten aldri har tegnet, går inn på de profesjonelles domene?

Samtidig vet vi fra før at Moro er en fyr som gjør få ting, men det han gjør, gjør han godt. I tillegg til å ha skrevet to sterke romaner, forvandlet han det lille magasinet Bokvennen til pris-, kritikk- og salgsvinner.

Når han i tillegg utbroderer sin ydmykhet overfor tegneseriekunsten og faget, er det ikke stort mer å si.

Ligger du langflat, kan det bare gå oppover.

Store spørsmål

Og det gjør det. Oppriktig talt er vel ikke tegningene i seg selv spesielt gode, men det er jo nettopp ikke poenget, og det er mange tiår siden Gary Larsson gjorde rent bord med sin anti-profesjonelle tegnestil.

Det som gjør tegningene interessante, er det som gjør all tegning interessant – de er medium for noe mer, og i sin keitethet tar disse fullstendig brodden av forestillingen om forfattere som opphøyde, intellektuelle verdensnavn.

LES ANMELDELSEN AV 'OM HØSTEN': «Sympatisk – og litt kjedelig – frå Knausgård»

For på mange måter er de det - J.M. Coetzee, Dave Eggers, Miranda July, George Saunders - og tema er nå engang noe så flott som Livet, Litteraturen og Skrivningen.

Men så kommer spørsmålet: Hvilken tegneseriefigur er du?

Uten filter

Og vips, eller ka-bom, er de plutselig blitt som oss. Forvandlingen gjør dem tilgjengelige og menneskelige. Tegningene gir tekstene perspektiver.

Om tekstene sto alene, ville det blitt en kort bok av anekdotiske høydepunkter. Tegningene skaper det rommet som lar tekstene synke inn.

En av bokens andre styrker er Moros foss av spørsmål. Han stiller ikke så mange av de riktige, flinke spørsmålene – heldigvis. Det er jo noe av det kjedeligste som finnes, for de er sjelden originale og skaper som regel en distanse til livet.

LES OGSÅ: Norske Jenny gjør klimakaoset enklere å forstå

I stedet spør han om alt han lurer på, nesten uten filter. Skrivevaner, det å jobbe i flere medier, og spørsmålene alle får, hvor er du, hva ser du, og «Proust questionnare» fra nevnte Bokvennen.

Men også «hva er det merkeligste som har hendt deg», «når bestemte du deg for å bli forfatter, og hvordan reagerte moren din» og «har du noen gang hatt lyst til å hevne deg på en kritiker og gjøre noe fryktelig med ham eller henne».

Hm. Interessant.

Er seg selv

Jeg elsker spesielt øyeblikkene der et spørsmål langt som en norskstil besvares slik: «Nei».

Det at spørsmål og svar er tatt med viser at Moro er tro mot sitt prosjekt og sin insistering på å være seg selv.

Men det viser også at intervjuobjektene (som forventet) faktisk unndrar seg intellektualiseringen som «flinke» lesere «briljerer» med i artikler, oppgaver og programmer der bevisstheten om en kollega, en sensor eller et publikum forstyrrer den oppriktige samtalen.

Utrolig mange møter er blitt ødelagt av leting etter riktige spørsmål og riktige svar.

Slik er det ikke her.

Moro har i det hele tatt spennende spørsmål, og han har fått overraskende personlige svar. Knausgård om skrivetrang og religiøsitet, Etgar Keret om Israel og Palestina, Joyce Carol Oates om hva som gjør henne lykkelig.

Den like personlige måten å framstille svarene på gjør denne boken givende.