Blått er fargen som «tar tid»

Blå stemninger, heter årets utstilling – nærmere 70 bilder fra nær og fjern kunsthistorie. Nylig avdøde Kjell Nupens bilder går som en «skyttel» gjennom mengden av blå natur (måneskinn, naturligvis), mennesker i blått, blå skåler og kar, blått i abstrakt utgave, i det hele tatt blått. En musikalsk og velplassert utstilling, hvor bildene lever sitt eget, naturlige liv – og som til slutt og etter at vi er ute, samles i en svær, blå akkord. En blåklang mer nyansert enn den melankolsk lysabsorberende, den er i alle regnbuens blåfarger.

Glass kaldt vann

Vi snakker om «bærekraft», bærekraftig politikk, politikk som føyer seg inn i kretsløpet og skaper like mye som den forbruker.

Kjell Nupen er en «bærekraftig» maler, bildene som henger på veggene «sirkulerer» naturlig rundt noen av hans fineste arbeider - fra gamle på 80-tallet og nytt fra i fjor. Kjell Nupen har det til felles med blant andre Frans Widerberg og Jens Johannessen at de «produserte» grafikk i god fart og av til dels ditto likegyldig kvalitet. Det henger overalt og utmatter, mer enn det fyller. Å møte bildene hans (malerier) i frisk, ettertenksom og stofflig utgave, som her, er som sluke et glass kaldt vann, det slukker tørst og setter fart i sansekjertlene.

LES OGSÅ: Dikt i sorg

Vennlighet og fred

Blått appellerer til vennlighet og fred. Altså en perfekt inngang til det som barokt kan kalles «sansningenes mysterium». For det er et mysterium at bilder på en vegg, malt med temperament og sanser, slår ned, setter oss ut, vipper oss av pinnen. Vi trer ut av utstillingen, og kjenner at sansene arbeider fortsatt, de har ikke tatt kveld, de stanses ikke av at dørene lukkes, det går for seg. Oppskriften er enkel og denne gangen av forfatteren Siri Hustvedt: ««Det gjelder å gå «naken» til hvilket som helst kunstverk. Forventninger har det med å forstyrre vår mottakelsesevne. Og især er forventningen om «storhet» ødeleggende for rent faktisk å se», skriver hun i et essay. Det er nemlig det.

Tar tid

Blå stemninger er en slik utstilling. Blått er også en farge som «tar tid» – kanskje det er derfor det er såpass få mennesker i bildene, de har gått hjem, det tok for mye tid. De som er, sitter i blå rom og utstråler en usigelig ro. Det er blåtts vesen. Gult, oransje, rødt reflekterer lys, blått og fiolett tar lyset opp i seg. Altså holder blått oss fast, litt på avstand, avslører seg ikke, den bare er der. Så gjør rødt og gult og grønt og alt det andre resten.

I sin friskeste form opptrer den her i Peder Balkes Fossen - Norges «gjenoppdagete» kunstner som i fjor gjorde suksess i National Gallery i London, nå i Statens Museum for kunst i København. Balke er ofte drama, her i et mildere drama – suverent og med rask pensel.

Og måneskinn, naturligvis – det er blått som Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane, eller grønnblått som hans Måneskinn i havet. Kjell Nupen fanger det opp i sitt Forgotten memory I.

LES OGSÅ: – Dikteren skaper sine lesere

Uten å bli fattig

Blått har også med visdom å gjøre, i utstillingen møter vi den som sansninger. Ikke direkte, som i ord, men erindringer av sterke øyeblikk en ikke mister uten å bli fattig. Sånn sett er vi på sporet av den tapte tid, men den er altså ikke tapt. Den henger på veggene her.

«Jeg er en maler som står utenfor og betrakter og gir liv til noe som det ikke er liv i. Det handler om å tåle å håndtere ensomhet. Ikke pleie ensomheten, men å tåle den og bli venn med den», sa Kjell Nupen i et av sine siste intervjuer.

Blåere blir det ikke.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jevn styrke

Det er en vakker utstilling, naturligvis er det det. Og ikke bare med sterke innslag, det er jevn styrke. Slik er den stemt av dem som har laget den. Mange av bildene har vi aldri sett, noen er neppe vist før og vi vil antakelig ikke se dem igjen, de er i privat eie.

Jeg skulle ønske en slik utstilling kom i pilleform. Så hadde vi hatt vitaminer for høst og vinter.