Oddi har en strøken stemme, la det være sagt. På åpningslåten «Spirit» bruker han, slik jeg ser det, skapelsesberetningen som metafor, men i løpet av de ti sangene på albumet blir det for mange hviledager.
Hadde «Spirit» sluttet etter 3:40, kunne dette blitt en god start, men på ett eller annet tidspunkt har noen sagt; hva om vi holder instrumentaltemaet over den samme lesten i tre minutter til? Og så skjedde. Det er sikkert morsomt live, men som åpningslåt på plate mister «Spirit» rett og slett nerven – og taket på meg som lytter.
Høydepunkt
Oddi har det egentlig i seg, og er modig nok til å plassere høydepunktet til slutt. Sistelåten «Foot of the Tree» er like lang som åpningen, men denne følger jeg helt ut.
LES ANMELDELSE: Høres ut som en kioskroman – men er det ikke
Sammen med et Kent-aktig pianotema og forsiktige strykere sender han en hilsen til lytterne om at vi kan slå følge, til en bedre plass. Verset kunne lett ha blitt sunget av Nick Cave. De dyktige musikerne gir hverandre luft.
Et høydepunkt på platen, og en av de beste norske låtene i år.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Tidsaktuell
Oddi er også tidsaktuell i sine tekster. På den svært så «happy go lucky»- melodien «Do You Know How it Feels?» har han skrevet om ei fem år gammel jente fra Syria, som gjorde inntrykk da hun dukket opp på nyhetene.
Han slo av TV-en, men hun hadde allerede satt sine spor:
I remember they say you’d come
So I thought of you as Superman
All my hurt eased that day
But you never came anyway.
Det som er med Oddis tekster, og kanskje tekster generelt, er at de ofte blir bedre dess mindre universet til historiene blir.
På «In the Shadows» prøver han ikke å redde verden, men fortelle en historie jeg ikke forstår helt utfallet av. Den treffer mye sterkere enn nevnte «Do You Know How it Feels?» og låt nummer to, «The Peaceful Life», som blir til dels for opplagte i sitt budskap. Det hjelper også at den nydelige stemmen til Lainey Wright kommer ut av skyggen på sisteverset.
Stormannsgalskap
Da Oddi som frontfigur i bandet Dreampilots, arrangerte releasekonsert på Valle Hovin for ti år siden, var det ment som et stunt der de ville fylle arenaen slik som U2. Selvfølgelig stormannsgalskap, og en god historie å fortelle barnebarna. Men på flere av Oddi-låtene i 2015 henger han og bandet fremdeles igjen i U2-land.
LES ANMELDELSE: «Sanger som bærer gjennom liv og død»
Karl Oluf Wennerberg, Eiolf Ødegård og Erlend Vesteraas er strålende musikere som på denne platen sjelden blir utfordret. Oddi samarbeider også med gitarist Christer Slaaen og jeg forundres over at de ikke klarer å styre unna lydbildet til U2-gitaristen The Edge. Selv The Edge gjør det nå til dags.
«Mindset» blir derimot til et sjelløst pop-oppkok med fattigmanns U2-gitar.
Etter flere gjennomlyttinger blir det klart at det er linjene til U2 som er den største rettesnoren for albumet, og ikke Bruce Springsteen og Ryan Adams som Oddi selv proklamerer i presseskrivet. Verst ut kommer «Wasted Years», som er en Iron Maiden-cover.
I Oddis drakt blir produksjonen som en parodi på U2 – og slekter kanskje spesielt på klassikeren «Love is Blindness» fra 1991.
Fortjener publikum
Låter som «Indebted to You», «In the Shadows» og «Foot of the Tree» er skikkelig bra og jeg mener stemmen hans trives best i de arrangementene.
Dette er låter som fortjener et publikum utover de trofaste Oddi-tilhengerne.
Oddi har lukket øynene på coveret, men det er på tide at han ser seg selv i speilet og går «all in» for å finne sitt eget særpreg. For det er der, bare han tør å sette døren på gløtt, slik han gjør på «Foot of the Tree».
Da, Oddi Nessa, er jeg sikker på du får nye venner som vil gå sammen med deg, helt til Valle Hovin, om det er det du vil.