Anmeldelse

Kaller man en roman Alice A4 og det handler om fall og kaniner, går tankene uvilkårlig til boken Alice in Wonderland (1865). Bokens forfatter Lewis Carroll er også kjent som en av det viktorianske Englands beste 
fotografer. Som fotograf var 
Lewis Carroll glad i å benytte barn som motiv, gjerne i alderen fem til 15 år, ofte svært lettkledde eller helt uten klær. Det er dette forholdet mellom voksen mann og en (for) ung pike Inger Bråtveit interesserer seg for i sin roman. Bråtveit peker ut et av de såreste punktene i samfunnet: Hva gjør vi for å beskytte barnet mot en verden det ikke har forutsetning for å vite at eksisterer? Bråtveit lar overgrepet skje.

Den hvite kaninen

Lokkemannen i den hvite varebilen er en urban legende. Angsten for overgriperen som velger seg ut et barn og forsvinner med det, er en realitetsfrykt alle foreldre bærer på. Bråtveit beskriver en familie som ikke har kapasitet til å være alarmert. For Alice selv er bilen et fluktredskap for å komme ut av oppveksten i et ironisk beskrevet «Wonderland»; «me køyrde til det var for seint å vende heim.» Den hvite kaninen som skal bringe Alice inn i sine drømmer, bringer henne inn i 
realiteter for store til å hånd­tere for et barn. «Eg bad om at du skulle ta meg til verda di,» sier Alice og får til svar: 
«Verda mi er ikkje laga for deg.» I en verden uten overganger, uten riter, er transcendensen mellom barndom og voksenhet en beinhard realitet. Alice skaper likevel drømmer ut av det: «Det er kjærleik eg kjenner renn når du trekkjer deg ut av meg.»

Mega-skittent