ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Alice i Grøfteland

Inger Bråtveits roman Alice A4 er en viktig temabryter, svært vellykket ­fortellerteknisk og en intelligent overskriving av originalen Alice in Wonderland.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Anmeldelse

Kaller man en roman Alice A4 og det handler om fall og kaniner, går tankene uvilkårlig til boken Alice in Wonderland (1865). Bokens forfatter Lewis Carroll er også kjent som en av det viktorianske Englands beste 
fotografer. Som fotograf var 
Lewis Carroll glad i å benytte barn som motiv, gjerne i alderen fem til 15 år, ofte svært lettkledde eller helt uten klær. Det er dette forholdet mellom voksen mann og en (for) ung pike Inger Bråtveit interesserer seg for i sin roman. Bråtveit peker ut et av de såreste punktene i samfunnet: Hva gjør vi for å beskytte barnet mot en verden det ikke har forutsetning for å vite at eksisterer? Bråtveit lar overgrepet skje.

Den hvite kaninen

Lokkemannen i den hvite varebilen er en urban legende. Angsten for overgriperen som velger seg ut et barn og forsvinner med det, er en realitetsfrykt alle foreldre bærer på. Bråtveit beskriver en familie som ikke har kapasitet til å være alarmert. For Alice selv er bilen et fluktredskap for å komme ut av oppveksten i et ironisk beskrevet «Wonderland»; «me køyrde til det var for seint å vende heim.» Den hvite kaninen som skal bringe Alice inn i sine drømmer, bringer henne inn i 
realiteter for store til å hånd­tere for et barn. «Eg bad om at du skulle ta meg til verda di,» sier Alice og får til svar: 
«Verda mi er ikkje laga for deg.» I en verden uten overganger, uten riter, er transcendensen mellom barndom og voksenhet en beinhard realitet. Alice skaper likevel drømmer ut av det: «Det er kjærleik eg kjenner renn når du trekkjer deg ut av meg.»

Mega-skittent

Alice er den utsatte jenta, hun «som bare ynskte seg vekk», en som «vaks opp ved ein motorveg». Vi møter 
Alice fanget i en slags livets 
karusell på et tivoli uten nostalgi, i en atmosfære plassert et sted mellom den amerikanske filmregissøren Tim Burtons white-trash-estetikk og den norske grafikeren Rolf Grafs skitten­realisme. Det post-industrielle landskapet ved den nedlagte jernbanen, søppelet i Tåre­sjøen, men også ved det overgrodde, viltvoksende buskaset under motorveiens betongbruer; ugressets rolle i naturen er å dekke over åpen, sårbar jord.

Knuste speil

Selv om motor­veien ikke er lang, har Bråtveit det på ingen måte travelt. Alice A4 
er både spennende og utfordrende å lese. Bråtveit legger 
ikke opp til noen overras­kende vendinger og kan dermed 
fokusere tema og gå igjennom for­løpet gang på gang fra nye vinkler, som ulike speilinger, gjennom et knust speil, hvor alle speilbiter må undersøkes nøye. Om det tar tid er det likevel så altfor kort vei fra barnets lekeverden til et overgrep under 
broen, og det refleksive fortellergrepet er særs vellykket. 
Parafraseringen over originalens perspektivforskyving stor/liten finner vi i utsikten over «Autobahn» og de små figurene under den grønne villveksten.

Livet i grøftene

Bråtveit er forholdsvis tro mot originalen og om vi gjenfinner elementer fra Alice in Wonderland i katten, det talende egget, kortstokken, 
larven, dronningen og barnet.Det viktige fokuset i Bråtveits versjon er Alice sitt fall. Faller man i Bråtveits versjon, ender man ikke på beina i en drømmeverden hvor interessante ting kan skje, men på ryggen i en overgrodd grøft under motorvegens betongbruer med kjolen for langt trukket opp og voksne fingre 
oppunder blondekanten på den prikkete underbuksen. Det 
finnes ingen fluktrute ut av det.

Kunsten å falle

Skandinavisk barnelitteratur stiller seg hundre prosent på barnets premisser. Selv om Alice A4 ikke kan sies å være en barnebok, er det i denne tradisjonen Bråtveit kan sies å være en gjenoppbyggende humanist: Om man faller er det OK, selv om man tryner i asfalten. Bare da kan man reise seg igjen, og få orden på det. Alice 
A4 er en viktig temabryter, svært vellykket fortellerteknisk og en intelligent overskriving av ­originalen Alice in Wonderland.

Publisert: 5. oktober 2015
ANNONSE

BILDER

Anmeldelse

Kaller man en roman Alice A4 og det handler om fall og kaniner, går tankene uvilkårlig til boken Alice in Wonderland (1865). Bokens forfatter Lewis Carroll er også kjent som en av det viktorianske Englands beste 
fotografer. Som fotograf var 
Lewis Carroll glad i å benytte barn som motiv, gjerne i alderen fem til 15 år, ofte svært lettkledde eller helt uten klær. Det er dette forholdet mellom voksen mann og en (for) ung pike Inger Bråtveit interesserer seg for i sin roman. Bråtveit peker ut et av de såreste punktene i samfunnet: Hva gjør vi for å beskytte barnet mot en verden det ikke har forutsetning for å vite at eksisterer? Bråtveit lar overgrepet skje.

Den hvite kaninen

Lokkemannen i den hvite varebilen er en urban legende. Angsten for overgriperen som velger seg ut et barn og forsvinner med det, er en realitetsfrykt alle foreldre bærer på. Bråtveit beskriver en familie som ikke har kapasitet til å være alarmert. For Alice selv er bilen et fluktredskap for å komme ut av oppveksten i et ironisk beskrevet «Wonderland»; «me køyrde til det var for seint å vende heim.» Den hvite kaninen som skal bringe Alice inn i sine drømmer, bringer henne inn i 
realiteter for store til å hånd­tere for et barn. «Eg bad om at du skulle ta meg til verda di,» sier Alice og får til svar: 
«Verda mi er ikkje laga for deg.» I en verden uten overganger, uten riter, er transcendensen mellom barndom og voksenhet en beinhard realitet. Alice skaper likevel drømmer ut av det: «Det er kjærleik eg kjenner renn når du trekkjer deg ut av meg.»

Mega-skittent

Alice er den utsatte jenta, hun «som bare ynskte seg vekk», en som «vaks opp ved ein motorveg». Vi møter 
Alice fanget i en slags livets 
karusell på et tivoli uten nostalgi, i en atmosfære plassert et sted mellom den amerikanske filmregissøren Tim Burtons white-trash-estetikk og den norske grafikeren Rolf Grafs skitten­realisme. Det post-industrielle landskapet ved den nedlagte jernbanen, søppelet i Tåre­sjøen, men også ved det overgrodde, viltvoksende buskaset under motorveiens betongbruer; ugressets rolle i naturen er å dekke over åpen, sårbar jord.

Knuste speil

Selv om motor­veien ikke er lang, har Bråtveit det på ingen måte travelt. Alice A4 
er både spennende og utfordrende å lese. Bråtveit legger 
ikke opp til noen overras­kende vendinger og kan dermed 
fokusere tema og gå igjennom for­løpet gang på gang fra nye vinkler, som ulike speilinger, gjennom et knust speil, hvor alle speilbiter må undersøkes nøye. Om det tar tid er det likevel så altfor kort vei fra barnets lekeverden til et overgrep under 
broen, og det refleksive fortellergrepet er særs vellykket. 
Parafraseringen over originalens perspektivforskyving stor/liten finner vi i utsikten over «Autobahn» og de små figurene under den grønne villveksten.

Livet i grøftene

Bråtveit er forholdsvis tro mot originalen og om vi gjenfinner elementer fra Alice in Wonderland i katten, det talende egget, kortstokken, 
larven, dronningen og barnet.Det viktige fokuset i Bråtveits versjon er Alice sitt fall. Faller man i Bråtveits versjon, ender man ikke på beina i en drømmeverden hvor interessante ting kan skje, men på ryggen i en overgrodd grøft under motorvegens betongbruer med kjolen for langt trukket opp og voksne fingre 
oppunder blondekanten på den prikkete underbuksen. Det 
finnes ingen fluktrute ut av det.

Kunsten å falle

Skandinavisk barnelitteratur stiller seg hundre prosent på barnets premisser. Selv om Alice A4 ikke kan sies å være en barnebok, er det i denne tradisjonen Bråtveit kan sies å være en gjenoppbyggende humanist: Om man faller er det OK, selv om man tryner i asfalten. Bare da kan man reise seg igjen, og få orden på det. Alice 
A4 er en viktig temabryter, svært vellykket fortellerteknisk og en intelligent overskriving av ­originalen Alice in Wonderland.

Publisert: 5. oktober 2015
ANNONSE