For dem som vil forstå hva som rører seg bak pannen til muskelbuntene som ligger i startblokkene under VM i Beijing denne uka, så kan Cappelen Damm tilby to ulike innfallsvinkler:
Historien til Usain Bolt, verdens desidert raskeste menneske.
Politispaneren Johnny Brennas comeback med piggsko etter fylte 50 år.
Brenna legger ikke skjul på at han føler seg som en alfahann i midtlivskrise. Han savner å lede ulveflokken. Å delta i Birken eller løpe maraton er ikke noe for ham. Det må handle om kraft og fart. Og om testosteron.
Derfor blir norgesrekorden på 60 meter for menn over 50 upekt som det store målet. Den er på 7.68 – altså et godt stykke bak Usain Bolts 6.31. Men like godt foran denne anmelderens 8.4, noe som ga sisteplass i min klasse på ungdomsskolen. Kanskje ikke så rart med muskel- fibre som senere gjorde at jeg ble landslagsmann på maraton.
LES OGSÅ: Idretten belønner bedragere
Mål og mening
Brenna løp i sin tid 400 meter på sterke 48.8 sekunder. Han savner både konkurranser og det å kjenne seg i fysisk form. Hans kamp mot klokka skildres godt i boken ført i pennen av Sindre Leganger. Vi skjønner at Brenna er en type som ikke trives med mindre han har et mål som gir retning og mening til hverdagene. 60-metersrekorden blir et slikt mål. Og plutselig er han en gira guttunge igjen.
Jeg skal ikke røpe om Brenna slår rekorden. Men jeg kan avsløre at boken er verdt å lese – akkurat slik det er verdt å øve mot et mål, uavhengig av om målet blir nådd eller ikke. Brennas bok er krydret med historier i historien, og den tør være så sær at det blir allment interessant. Hva Usain Bolts mål angår, er det lite å avsløre. Mannen har knust alle rekorder og er forlengst en legende. Det er han blitt ikke bare på grunn av alle gullmedaljene, men også på grunn av den idrettsgleden og de ablegøyene han er så kjent for.
Min oppfatning av Usain Bolt før jeg leste denne boken, var at han er en glad, avslappet og kul fyr. Samt en utøver med veldig mye idrettsglede.
Det må sies at han framstår helt annerledes mellom disse permene. Boka er skrevet i en barnslig, bedrevitende og selvforherligende stil. Bolt i bokform framstår som en fyr som er så full av seg selv at han faktisk blir vanskelig å like. Dessuten framstår han som en fyr som egentlig ikke liker å trene.
Boken er i tillegg dårlig oversatt, slik at språket stadig ødelegger flyten i fortellingen. Når lagkompisen Asafa Powell omtales som en fyr som «lett kan bli dødelig i Beijing, en virkelig drapsmann», så er det nok fordi oversetteren ikke har skjønt at «deadly» og «killer» i sportsspråket er metaforer som ikke kan oversettes direkte.
Boken er skrevet i jeg-form, og dette fungerer dårlig. Riktignok er Usain Bolt både høy og mørk, men her framstår han som så kjepphøy, umoden og pratsom at det må bli forstyrrende også for dem som ikke har møtt ham – og som dermed vet at han ikke er slik i virkeligheten.
LES OGSÅ: Hvor rask er egentlig Usain Bolt?
Gud på laget
Verdt å lese er kapittelet om da han som 18-åring ble diagnostisert med den alvorlige rygglidelsen skoliose. Og om hvordan dette fikk ham til å jobbe hardere enn før.
Bolt innleder boken med å fortelle om bilulykken den 29. april 2009. Han elsker fart, ikke bare på friidrettsbanen, og han innrømmer at han kjørte altfor fort i sin BMW da han krasjet på motorveien og gikk rundt tre ganger.
«Sannheten er at jeg kunne vært død, et verdensfenomen av en idrettsmann kunne blitt revet bort i sine beste år», heter det i boken. Og videre:
«Jeg betraktet ulykken som en beskjed fra oven, et tegn på at jeg var blitt valgt til å bli verdens raskeste mann. Min teori var at Gud trengte å ha meg i god form … Jeg hadde fått meg en øyevekker, jeg hadde Gud på mitt lag».
Kanskje det, kanskje det. Men noen god forfatter fikk du ikke med deg på laget, Usain Bolt.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Doping
Om noen lurer på om boken tar opp spørsmålet om doping – et naturlig spørsmål å ha ettersom så godt som alle Bolts sterkeste rivaler er dopingtatt – så er temaet så godt som utelatt. Eneste tilløp til refleksjon rundt dette er når Bolt forteller om hvor provosert han ble av en journalist som stilte ham kritiske spørsmål om hans egne prestasjoner og doping. Episoden vekket tydeligvis større harme hos Bolt enn det gjorde når han fikk høre at konkurrentene hans hadde jukset og forsøkt å svindle til seg seire, berømmelse og penger.
Det er påfallende lite sinne å finne hos Bolt over at rivalene bedrar ham. Man kan undres over om dette skyldes at han bruker de samme metodene selv, bare at han er «flinkere» enn rivalene også på dette området.
Akkurat dét er dessverre den problemstillingen mange har i bakhodet når de skal se på kampen om å bli verdens raskeste mann i Beijing, et mesterskap der omtrent all forhåndsomtale har handlet om hvordan doping i friidretten de siste 15 årene er blitt dysset ned av pampene på toppen.
